Til lykke med 24 årsdagen min

Jeg feirer i dag 24 år som nyktert, voksent menneske. Den 3. mars er derfor blant de viktigste dagene i mitt liv.

De fleste dagene i året har sin verdi. Men noen har selvfølgelig større verdi for meg enn andre. I første rekke dagene da mine barn og barnebarn ble født. Men likevel like viktig, dagen da jeg ble tvunget til å ta et valg: Sette korken på flaska, velge bort all bruk av beroligende og smertestillende piller, så sant det ikke blir amkutt, medisinsk behov for det.

Denne nye fødselsdagen min ble 3. mars 1990. I år er det altså 24 år siden.

Å ta valgene og å sette korken på, var veldig enkelt. Verre var det å ikke ombestemme meg, skru korken av igjen, var vanskeligere. Jeg kunne ikke klart det alene, og det følte jeg den gang og ba derfor fagfolkene ved det som da het A-klinikken i Kristiansand om hjelp.

For å la fluidium og piller forbli inne i flaska og glassene, må jeg gjøre noe med min egen innside. Jeg måtte innse mine dysfunksjoner. Se min egosentriskhet, bli kjent med hvem jeg er og akseptere.

På mange måter måtte jeg forkaste den personen jeg mente jeg var, og hente frem mitt opprinnelige jeg, og begynne vokse derfra.

Jeg pleier ofte si til tilhørernes forskrekkelse: ”Jeg er takknemlig for min alkoholisme. Jeg er lykkelig for at jeg ble rusavhengig”. Og jeg forklarer: Fordi det tvang meg til å erkjenne at jeg var maktesløs overfor livet, noe som bidro til at rusmidlene beholdt makten over meg.

Som følge av at jeg har måttet bygge meg selv på ny, stein på stein, har jeg fått den selvinnsikten jeg manglet i mitt rusliv. Jeg har opparbeidet meg aksept for den jeg er, erkjent mine resurser og mine mangler. Jeg har fått en større vidsyn for andre, gjennom å forstå meg selv.

Jeg er ikke lykkelig over alt jeg påførte de jeg er glad i, men jeg er glad for konsekvensene som har blitt etter det påbegynte avholdet.

Jeg ble født 29. november, 1950. Det betyr at jeg er blitt 63 år, som en følge av at jeg ikke har dødd. Jeg har ikke gjort annet for det enn å overleve.  At jeg fremdeles er tørr etter stoppen i 1990, skyldes at jeg har gjort noe for å forbli det. Derfor er 3. mars på mange måter en viktigere markeringsdag enn 29. november.

Sikkert ikke lett å forstå for dere som leser. Men svært logisk for meg.

I mitt rusliv, var jeg yrkesaktiv det meste av tiden. Jeg hadde til tider gode og viktige jobber, både innen organisasjonsliv og næringsliv. For mange som trodde de kjente meg, var det rart for dem å høre at jeg hadde vært til behandling for mitt rusproblem.

Blant rusavhengige er det flest slike som meg. Kun noen få prosent rusavhengige lever synlig i gatebildet. Minst 90. prosent lever bak fortrukne gardiner, gjemt bak fasader av lykke og vellykkethet sliter hele familien av den enes rusavhengighet.

Hva har jeg så mistet i løpet av disse 24 årene. Jo: Selvmedlidenheten, kaoset, dårlig helse, ustabilitet i livet mitt og i nære relasjoner, ødelagt økonomi, tap av arbeid, angst og annen dårlig psykisk helse og mye, mye mer.

Hva har jeg vunnet: Alt!

No comments yet.

Legg igjen en kommentar