Slik forkorter vi våre liv

Når jeg skriver om at vi forkorter våre liv, tenker jeg ikke på hvordan vi fysisk reduserer vår levealder gjennom usunn og risikofylt livsstil Nei, jeg tenker på alle minuttene, timene og dagene vi ønsker oss bort fra.

etlivsløp

Med vår levealder, er vårt gjennomsnittsliv 80 år. Eller 29 300 dager, 700 800 timer. Dette er den omtrentlig livskontoen vår. Tar vi vare på den?

Jeg erfarer selv at jeg ønsker meg bort fra øyeblikkene. Flykter inn i lengten etter morradagen, så sterkt at jeg går glipp av dagen jeg er i. Og hvorfor flykter jeg? Fordi dagen ikke er god nok, fordi jeg kjeder meg i en dag som virker uendelig uinteressant? Eller bare fordi jeg er livstrøtt i all min velstand, og ingenting er godt nok.

Nå underslår jeg ikke at enkelte dager kan være smertefulle. Det skjer ting i folks liv som nesten ikke er til å holde ut. I slike dager er det likevel ikke i lengten etter morradagen vi flykter til, men til en dag uten disse problemene. For meg er en slik flykt ansporende og gir inspirasjon til endring. I arbeidet med å gjennomføre endringene, oppnår jeg verdifull livserfaring.

Så skjer det også at hendelsene er så smertefulle at jeg blir apatisk. Så fjern og utenfor at dagene bare glir forbi. Det er ikke slike tapsdager jeg tar for meg i denne artikkelen.

Først og fremst peker jeg på fluktbehovet kjedsomhet gir oss. En kjedsomhet tuftet på bortskjemthet, der ingenting er godt nok. Der livet bare er et langt gjesp som vi håper snart er forbi. Svært mange lager seg økonomiske problemer ut fra kjedelighetsplattformen. De bygger på seg kreditgjeld, fordi de fortjener å få et pusterom i en trang og kjedelig hverdag. Etter å ha rotet bort pengene, står de igjen med enda trangere økonomi, og gjerne et livskaos som fører til et enda større fluktbehov.

Rusmidler er enkelt å bruke til å komme seg unna slikt kaos. Og veldig mange bruker det. Problemet er bare at slik flukt tapper den økonomiske kontoen enda mer, og kaoset blir til slutt uutholdelig. Den eneste måten å holde ut på er å flykte inn i en langvarig, fjern dagdrøm. Bort fra familie, bort fra venner. Bort fra tid, bort fra dagene vi lever. Misbruk av rusmidler er medisinen som hjelper oss dit.

Jeg har vært der, og jeg var der i svært mange år av mitt liv. Jeg våknet alt for mange morgener med et akutt behov for å komme meg bort fra virkelighetens kaos. Løsningen ble livsløgnen i flaska, som lovet meg at i morra var alt bra.

Slik ble det jo ikke. Dagen etter var kaoset enda verre.

Når er det ikke bare kjemiske og tekniske eksterne rusmidler som brukes til flukt. ”Jeg må finne på noe. Jeg orker ikke dette triste livet lenger”. Vi er der alle sammen. Og i håp om at timene og dagene går unna, forbruker vi livskontoen vår i takknemmelighet over at denne tiden er slutt.

29 300 dager! Alle vet hvor lite 29 300 kroner i virkeligheten er, selv om vi bare skal bruke en krone om gangen. Lommeboka blir alt for fort tom.

Dette er noe jeg tenker på svært ofte. Og jeg skriver ikke disse ordene for å refse meg eller andre som sløser bort alt for mye av våre korte liv. Men for å minne meg selv og andre på hvor verdifulle sekundene, minuttene, timene og dagene er.

Jeg bør være takknemmelig for selv de kjedeligste timene, for de mest sorgfulle dagene. Hvordan blir jeg det?

Da jeg var i min begynnelse av å skulle slutte med rusmidler, rådet en god venn meg til å søke styrke i noe som er sterkere enn meg selv.

”Dine løsninger på å løse problemene i ditt liv, fungerte jo ikke. Løsningen lå ikke i bunnen av flasken. Når alkoholen ikke fjernet kaoset, bør du finne deg noe annet å lene deg mot”, rådet han meg.

Hva da, spurte jeg?

”Noe som er sterkere enn deg: En kraft du kan forholde deg til, som du kan be om hjelp og søke styrke hos til å bli i øyeblikket, slik at du får gjort noe med problemene”.

Men jeg tror ikke på Gud, eller på krefter utenfor meg selv. Det vil virke ekkelt og hyklerisk å begynne å be om sånt.

”Lat som om du tror. Lat som om bønnen er ekte. Si ordene”, foreslo han.

Dette har jeg gjort. Bønn og meditasjon er blitt en del av hverdagen min, og det hjelper meg til å like hverdagene. Bønn er minst like mye en terapeutisk øvelse som trosbekjennelse. I bønnen setter jeg fokus på problemet, jeg ber om styrke og veiledning til å finne løsninger, og til å stå i problemene. Jeg ber ikke om at sorg, kaos, kjedsomhet eller økonomiske problemer skal forsvinne, men om å få mot og styrke til å gjøre noe med problemene. Under meditasjonen lytter jeg etter løsninger.

Livet oppleves best ved å være til stede i det. Dette er Stiftelsen jeg driver sitt formål. Tanken bak formålet har sin bakgrunn i at jeg en gang lot som.

Teoretisk har jeg per i dag 5995 dager, 143 880 timer igjen på min livskonto. Jeg starter hver morgen med å sette fokus på at jeg må få mot og kraft til å oppleve hvert sekund!

3 Responses to "Slik forkorter vi våre liv"

  1. Hyggelig at så mange er engasjert i temaet

    • Britt

      SÃ¥ flink du er

  2. Roald

    Et viktig tema. Ikke vanskelig å være enig.

Legg igjen en kommentar