En himmel full av farger – et liv fullt av alt

Etter en spasertur langs Otra, på vei til jobb, ble jeg vár en fargesparkende morgenhimmel som var overveldende. I ettertid ser jeg hvor lite selvfølgelig det er at jeg blir oppmerksom på slike naturopplevelser.

hillmelblå7Fra jeg var 16 år og frem til fylte 38 år hadde mitt livs hovedoppgave vært å flykte fra dagene ved hjelp av rusmiddelet alkohol. Ikke hver dag, for jeg skulle jo tjene penger til å kjøpe denne medisinen også. Men selv da, i de edru stundene, var tankene mine opptatt med hvor godt det skulle bli når det endelig ble helg og man kunne ta seg en halvliter eller 20.

Livet mitt besto i å jobbe, drikke, være i bakrus eller vente på neste anledning til å flykte igjen. Endringene begynte det året jeg fylte 40 år.

Jeg orket ikke den psykiske og fysiske pÃ¥kjenningen alkoholen ga meg, og jeg søkte hjelp for Ã¥ kunne endre drikkingen min. Det endte med at jeg korket flaska for godt. NÃ¥ ble ikke livet mitt vidunderlig av den grunn. Det skjedde mye vondt de første tre Ã¥rene. Jeg mistet min syv Ã¥r yngre bror, Svein. Han døde av lungekreft. Legene klarte sÃ¥ vidt Ã¥ redde livet til mine foreldres attpÃ¥klatt, lillesøster Marlyn. Hun fikk svulst pÃ¥ hjernen. Min far døde, og ikke minst ble min livsdiamant, min da seks Ã¥r gamle datter, Natalia, levende begravd i en haug med snø – som brøytebilene hadde skarp sammen. Hun ble ved et under reddet.

Fra jeg korka flaska og frem til dette, hadde livet mitt bestått av å takle russug, rydde opp i økonomi og skader, skapt av mange års flukt. Jeg hadde mange å be om tilgivelse, og det var også mange jeg måtte tilgi. Jeg hadde lykkes i det meste disse årene, taklet alle nedturene, sorgen over å ha mistet mine kjære, og andre følelser jeg hadde flyktet fra siden jeg var guttunge. Men jeg var ennå ikke kommet så langt i min tilfriskning at jeg hadde begynt å oppleve de små gledene som hverdagene er så fulle av.

I etterkant av følgende opplevelse, uttalte jeg dette: Og jeg som før ikke ville sett en flokk havørner på verandaen min, ble nå vár disse små tegnene.

TV3 hadde vært og laget en dokumentar, ”Alarmen går”, på ulykken med min datter. Etter tre dager med filming og konsentrasjon rundt dette, begynte hverdagen å trå inn igjen. En tidlig tirsdagsmorgen i siste uken av mars måned, spaserte jeg på vei til jobb. Gata hvor vi bodde den gang, heter Eventyrveien, et flott navn på det eventyrlige som skjedde:

Ved utgangen av boligfeltet og ved begynnelsen av sykkel- og gangstien som førte meg til sentrum, hvor jeg hadde kontor, la jeg merke til et hoppeparadis som min datter og hennes venninner hadde tegnet opp. Et hoppestrikk lå slengt ut i veikanten og en trehjulssykkel sto parkert. Jeg kjente varmen fra sola som skinte etter en lang kald vinter, og for første gang siden jeg var gutt, hørte jeg småfuglene kvitre sommeren velkommen inn.

Jeg klarer nok her ikke å beskrive de følelsene som overmannet meg. Jeg ble fylt av vakker, melankolsk glede. En ydmykhet og takknemmelighet jeg aldri vil klare å sette ord på. Jeg tenkte: Jeg holdt på å miste det kjæreste jeg har, og nå får jeg oppleve dette.

Skal jeg sammenligne mine følelser med noe, må de opphøyes til noe religiøst. Og uten at jeg viste om det, var muligens min takknemmelighet rettet mot makter sterkere enn meg selv. Jeg var fylt av åndelig glede, og jeg gråt hver meter av de 2,5 kilometerne ned til jobb.

Dette var slutten på min eksistens, der jeg var, men ”ikke visste at dette var selve livet”.

 

Livet oppleves best ved å være tilstede i det. Dette er min dyrekjøpte erfaring. Og ikke noe rusmiddel kan kokurrere med dette.

Livet oppleves best ved å være tilstede i det. Dette er min dyrekjøpte erfaring. Og ikke noe rusmiddel kan konkurrere med dette.

Jeg har i de 21 årene som har gått siden denne hendelsen, nesten blitt ekstrem i behovet for å oppleve hver dag. Spesielt slike dager som denne mandags morgenen i slutten på september, etter en natt med en spesiell måneformørkelse som skapte en sjelden lyssetting på himmelen. Jeg oppnår aldri igjen den samme opplevelsen som den gang i mars 1994, for følelser kan aldri gjenoppleves. Men jeg opplever andre følelser, små og store ting som skjer. Bølger som bryter. Barn som ler. Et menneske som gråter, eller en fremmed som gir meg et lite smil.

Jeg begeistres over følelsene det gir meg – fordi det ikke er en selvfølge at jeg evner å føle glede over alt det små. Min nå avdøde gode bekjente, Sigrun sa det slik da hun var under rehabilitering for sin rusavhengighet:

  • Jeg skjønte jeg var pÃ¥ bedringens vei da jeg oppdaget at jeg gledet meg over at en jeg ikke tÃ¥lte trynet pÃ¥ begynte Ã¥ fÃ¥ medgang i livet.

Og det er vel her min vei til å bli et fullt menneske begynte, ikke den 3. mars 1990, dagen da jeg korka flaska. Men en dag i slutten av mars, 1994, da jeg opplevde at de små opplevelsene i livet betyr så veldig mye. Så mye at de skyver bort selvmedlidenheten over alt det triste som har rammet meg.

  • Takk for en himmel full av farger
  • For et liv fylt av opplevelser.
  • For rosene med torner pÃ¥
  • For fuglene som synger
  • For fremmede som ser meg.
  • For de gode, traustige hverdagene.

 

One Response to "En himmel full av farger – et liv fullt av alt"

Legg igjen en kommentar