Den syltynne livsgnisten

138 000 personer har, eller har hatt, tanker om å ta sitt eget liv på grunn av mobbing på arbeidsplassen. Et høyt tall i et lite land som Norge. Og de reelle tallene er ganske sikkert mye høyere.

Det er heldigvis forskjell på å ha tanker om å ta sitt liv og å gjøre det. De fleste av oss øyner et håp i håpløsheten, eller er sitt ansvar bevisst overfor resten av familien, slik at tanken bli et snapp, et hjertesukk.

Jeg skal ærlig innrømme at tanken på hvor godt det skulle vært om det hele var over, har slått meg noen ganger de to siste årene. Spesielt etter netter med dårlig søvn for å finne veier ut av den økonomiske krisen tiltaket jeg drifter, Gatemagasinet Klar, er i. Eller etter samtaler ansikt til ansikt eller oppringinger fra selgere som fortvilt spør om hva de skal gjøre hvis vi ikke kan komme ut med flere nummer av magasinet de har som jobb å selge?

Følelsen over å ha sviktet en gruppe som er blitt sviktet alt for ofte, tvinger meg inn i et urasjonelt mørke, hvor alt det gode med livet forsvinner. Hvor jeg vet med intellektet at skylden ikke er min, men hvor følelsene drukner forstanden. Den altoverskyggende tanken blir: Hvordan skal jeg kunne leve videre med å ha sviktet?

Det verste med å få disse tankene, er at jeg ikke kan dele de med noen. Jeg skammer meg over å ha de, for det er jo ikke jeg som blir rammet. Det er de selgerne som har denne jobben som mål og mening i hverdagen som er ofrene. Ikke jeg.

Heldigvis er jeg såpass bevisst på mitt ansvar for min nære familie, at jeg tviler på om jeg ville klart å fullføre tankene. I tillegg er jeg jo veldig glad i livet.

Tillitsbrudd1Hvorfor deler jeg dette. Jo, jeg er ganske sikker på at selv om også jeg er unik på mange måter, så er jeg på dette og mange andre punkter en av 13 på dusinet. Jeg krenkes av å bli sviktet, men enda mer sårbar av føle at jeg svikter. Når følelsen av min egen utilstrekkelighet rammer meg, så treffer den meg på så mange sårbare punkter:

Egoet og empatien: Jeg har selv opplevd håpløsheten og følelsen av å bli sviktet at det kjennes uoverkommelig så mange ganger at jeg rent fysisk kjenner isolasjonen jeg blir satt i. Men det har alltid dukket opp et glimt som lyser sterkt nok til å bringe håpet tilbake.

Tre av fire personer som tar sitt eget liv, har aldri vært innlagt i psykisk helsevern de tre siste årene. Tanken på at menneskeheten og verden vil blir et bedre sted hvis man selv er borte, er en farlig idealisering av selvmord. Denne tanken rammer helt sikker mennesker uten diagnostiserte psykiske lidelser.

Fagfolk jeg snakket med da jeg beskrev det høye tallet selvdrap over de siste fire årene i distriktet, advarte mot å alminneliggjøre det å ta sitt eget liv. Men vi skal heller ikke gjøre det så tabu at vi ikke våger fortelle om egne tankler rundt dette. Vi skal heller ikke la tabuet hindre oss fra å konkret spørre om selvmordstanker, hvis det er noen vi ser sliter.

Det er en myte å tro at vi ikke kan hjelpe de som har bestemt seg for å ta sitt liv. Å ansvarliggjøre hverandre på at noen blir igjen og skal leve videre med sorgen og skyldfølelse, får ofte realitetsorientert mange. I tillegg finnes det terapi og selvmordsforebygging som hjelpe.

One Response to "Den syltynne livsgnisten"

  1. Jeg blir redd av å lese at du så konkret har ønsker om å ta livet ditt når livet er vanskelig. Du virker så trygg på deg selv og så sterk- Jeg synes det er fint at du skriver om dette.

Legg igjen en kommentar