Bygg hjem, ikke rusfabrikker

Det skal bygges 40 nye boliger for vanskeligstilte i Kristiansand. Dette roper jeg hurra for, men er skeptisk hvis kommunen forsetter å bygge i samme hengemyra de har gjort hittil. Med hengemyr mener jeg at de fortsetter å bygge ut rusleirer, gettoer hvor beboerne blir hengende fast i det miljøet slike leirer skaper. For å få vite om de skal dette, har jeg sendt følgende e-post til helsedirektør og hennes rådgiver:

Er det bestemt hvor de 40 nye boligene for vanskeligstilte skal plasseres, hvordan de skal bygges og hvor mange boenheter som blir samlet under samme leir? Trenger også få vite hvor mange beboere det for tiden er i Topdalsveien og Rona?

 

Det to rusblokkene i Jørgen Løvlandsvei rommer totalt 22 boenheter. Per i dag bor det 21 personer i de to byggene. Det ene er i utgangspunktet beregnet for helt lavterskel og det andre for de med bedre rusmestring. Det har selvfølgelig blitt hummer og kanari.

Det to rusblokkene i Jørgen Løvlandsvei rommer totalt 22 boenheter. Per i dag bor det 21 personer i de to byggene. Det ene er i utgangspunktet beregnet for helt lavterskel og det andre for de med bedre rusmestring. Det har selvfølgelig blitt hummer og kanari.

”Det er foreløpig ikke bestemt hvor de 40 boligene skal plasseres eller hvordan de skal fordeles. Dette vil komme fram i boligsosial handlingsplan som skal legges fram på nyåret. Ellers er det 19 beboere i Topdalsveien, i nødboligene på Rodeneset er det plass til 14 beboere, per i dag er det 11 der”, melder helsedirektørens kontor. I boligene på Grim er det per i dag 21 beboere.

Denne handlingsplanen er ikke jeg blitt invitert til å komme med bidrag til de siste årene. Jeg er for mye gnagsår til det.

 

Utvikles markedsplasser

Jeg har tidligere begrunnet min motstand mot å samle et 20 talls rusavhengige i en leir, uavhengig om leilighetene de bor i er fine. Det utvikles en markedsplass for omsetning av rusmidler. Mye av pushingen foregår ved at brukerne handler på krita. Dette medfører at selgerne følger opp med pengeinnkrevere og vold. Det skapes utrygge forhold i slike leirer, og ruspresset er stort. Når det gjelder nødboliger, så blir disse ofte brukt til å huse vanskeligstilte som i utgangspunktet er rusfrie når de kommer dit, men som kommer på kjøret etter få dager. De bor der ikke bare en stund, men mange blir dere i årevis gjennom stadig fornyede tre måneders vedtak. Disse boligene er ikke det vi anser for et hjem, men akutt tak over hodet til de får noe bedre, og beboerne bor på vent i årevis.

I tillegg valfarter noen unge jenter disse stedene for å bytte til seg narko mot sex. Alt dette har politiet bekreftet for åpen tv-skjerm

 

Flyktningeleirsyndromet

Dette har jeg skrevet om så mange ganger at jeg nøyer meg med dette avsnittet. I stedet tar jeg for det som går under begrepet ”flykningeleirsyndromet”. Dette begrepet ble i sin tid etablert av organisasjonen Forut, som driver bistand i deler av verden. I en rapport skrevet av Bergljot Baklien og Diyanath Samarasinghe for mer enn 20 år siden, om fattigdom i Sri Lanka, kom det frem at folk i fattige og underprivilegerte områder har en tendens til å holde hverandre nede og oppmuntre til å bli værende og ikke ønske seg ut av fattigdommen.

Jeg har videreført begrepet til å illustrere miljøer som Plata, Nygårdsparken, miljøet i de brune pubene og boliger for vanskeligstilte som etableres i form av leirer, gettoer hvor beboerne finner trygghet i felles skjebne og miljø. Jeg har snakket med flere som forteller om hvordan de blir holdt tilbake av andre de gangene de ønsker søke om plass til avgiftning.

 

Ble avskaffet på ´90-tallet

Ruspresset fra beboerne i lavterskelboligen og over til boligen til de med bedre rusmestring, smitter negativt

Ruspresset fra beboerne i lavterskelboligen og over til boligen til de med bedre rusmestring, smitter negativt

En person har bodd i en slik leir i mer eller mindre i åtte år. Han fikk plass på et av dem etter at han hadde vært til behandling for sin rusavhengighet. I tre år holdt han seg edru etter behandlingen, til tross for massiv press fra andre beboere som ville gi ham piller og kom med hjembrent. Til slutt måtte han sprekke. Likevel har han per i dag en bedre rusmestring enn han hadde da jeg traff ham første gang.

Jeg har pratet en del med vedkommende om han ikke ville hatt bedre av å finne seg et sted å bo på det private markedet. Dette har han et ønske om, men henger seg opp i at han ikke vil få et tilsvarende sted å bo til samme husleiepris.

  • Men du vil jo fÃ¥ bostøtte da, og du fÃ¥r et privatliv, frister jeg.
  • Tjo, jo, men det er noe med Ã¥ flytte fra et sted hvor jeg kjenner sÃ¥ mange, sier han. Han illustrer med dette frykten for Ã¥ bryte ut av det kjente til det ukjente.

Det er et tankekors at slike store institusjonslignende boliger ble avskaffet for andre grupper med spesialbehov tidlig på 1990-tallet. Men for denne gruppen er det tydeligvis ikke så nøye.

 

Det er her kremen er

Og der er vi inne ved selve kjernen i flyktningeleirsyndromet. Beboerne finner trygghet i fellesskapet. Det å ha tilhørighet til et miljø hvor de kan være dem mot andre. Jeg kjenner til det fra mine år på barene på Hotel Caledonien og Ernst hotell, Møllepuben, Savoy, Metropol, Telfords, Sixpence, Belona osv.

Det var der folka var. Det var der vi hadde noe felles å prate om. Vi hadde de lettvinte løsningene på livene våre. Hadde vi økonomiske problemer; ta tre halvlitere så var dette noe vi fiksa opp i morgen. Dess lenger ned vi kom sosialt, dess brunere ble drikkestedene. Vi valfartet de vannhull hvor vi kunne føle at vi hadde bedre kontroll enn de andre. Hvor vi ble sett opp til.

Det var på disse stedene de skikkelige folka var.

 

Ã…pner for frykt

Jeg husker da jeg skulle legge meg inn til behandling. En kom rasende og skjelte meg ut for å beskylde ham for å være alkoholiker.

  • Men jeg har da aldri sagt at du er det. Jeg har heller ikke kalt meg selv alkoholiker forsvarte jeg meg.
  • Nei, men hvis du gÃ¥r inn til behandling sÃ¥ sier du at du er det, og er du det, sÃ¥ er jeg det. For jeg drikker mer enn du.

Hvorfor er det slik? Jo, ved å vise at det er vei ut, åpnes en dør alle kan bruke. Og frykten for hva som er utenfor denne døren får frem frustrasjonene hos de som nå må ta et valg.

 

HÃ¥pet som brast

Flere ganger etter behandlingen, da jeg gikk forbi Glasshuset, uterestauranten ved øvre enden av parken, så jeg at drikkekolleger flirte og kikke etter meg. De har senere gitt meg rett i mine antakelser i at de satt og venta på at jeg skulle komme tilbake, slik så mange andre av drikkekompisene deres hadde gjort.

De ble skuffet, for de fikk aldri oppleve det med meg. Og de fleste av de som satt der i sitt trygge helvete av sløvhet og venta, sommeren 1990, er i dag døde. Noen få fulgte senere mitt eksempel, og la seg inn til behandling. Et par av disse er fremdeles nyktre. De andre fikk en alt for tidlig død, takket være Kong Alkohol.

 

Verdt å satse på

Politiet i Oslo og Bergen har gjort sitt beste for å bryte opp miljøene, fordi de ser at syndromet tar liv. I Kristiansand skaper kommunen slike miljøer gjennom å bygge rusgettoer som ”trygge samlingspunkt” for beboerne. Tryggheten i en felles skjebne. Vi bør heller skape trygghet i differensierte boliger, hvor de enkel beboerne har kontaktpersoner å forholde seg til. Kommunen og frivilligheten må få anledning til vise at livet i den virkelige verden er verdt å satse på.

Jeg pleier å si til dem som er i tvil om de skal forsøke å blir rusfri: Mine verste stunder nå er titusener ganger bedre enn min beste stunder da.

Til slutt. Det er jeg som maser om dette. Men så å si samtlige frivillige organisasjoner er enig med meg i alt jeg sier og skriver om dette, i alle fall når vi prater om det utenfor møterommene.

 

 

 

One Response to "Bygg hjem, ikke rusfabrikker"

  1. Ta noen minutter og les de kloke ord av Oddmund

Legg igjen en kommentar