Det viktigste er det jeg ikke skrev

– I alle dine Ã¥r som journalist, skribent, forfatter, redaktør; hva er du mest stolt av Ã¥ ha skrevet om eller forfattet?

Jeg fikk dette spørsmålet fra en bekjent da jeg var på vei til kajakklubben for å ta meg en fin tur på blikkstille hav.

РDet kan jeg ikke svare deg p̴ n̴, men kanskje n̴r jeg kommer tilbake fra padleturen om noen timer?

I ettertanke i kajakken over stille hav, konkluderte jeg med at jeg er mest stolt over det jeg ikke skrev

I ettertanke i kajakken over stille hav, konkluderte jeg med at jeg er mest stolt over det jeg ikke skrev

Spørsmålet hadde festet seg. Det var en vakker tur, langs trange viker, grunner, hvor bare kajakker kommer over. Svaner, ender og måker, som bare fløt, dukket eller flakset over havflaten. Men i alle inntrykkene, svirret tanken på om jeg var stolt over noe av det jeg har skrevet. Ikke reportasjene fra havner rundt om i verden jeg skrev for manneblader da jeg seilte på de syv hav. Kanskje noen fagreportasjer fra min tid som journalist med det maritime som spesialfelt. Joda, jeg er stolt over et par av bøkene mine, noen av diktene jeg har skrevet, men så dukket en hendelse fra 13 år tilbake i tid opp i minnet, og jeg skjønte at jeg er mest stolt over det jeg ikke skrev, og det jeg gjorde istedenfor:

Jeg ble den gang kontaktet av en person som fortalte at en sentral embedsmann, leder av en stor etat i kommunen hadde blitt møkka full på under et faglig, landsomfattende seminar. Han hadde krøpet under bordene, fornærmet de fleste og gjort ting bare fulle mennesker kan gjøre. Og dette var ikke første gang, fikk jeg vite.

– Du bør skrive om dette, vi kan ikke ha slike ledere, mente tipseren.

Jeg ringte noen andre jeg fikk opplyst hadde overvært det samme som min kilde. De bekrefte alt og litt til. En av dem var villig til å stå frem som kilde hvis jeg ville lage en sak på dette.

Jeg satt og overveide for og i mot. Det var 13 år siden jeg selv korka flaska, og selv om jeg ikke opptrådte så bøllete som denne personen, visste jeg at jeg hadde gjort mange dumme ting. Jeg var klar over at jeg ville ødelegge embedsmannens yrkesliv for alltid hvis jeg skrev, samtidig kunne det tvinge ham til å gjøre noe med alkoholmisbruket sitt.

Jeg satt og tenkte for og i mot da telefonen ringte. En av kommunens mest respekterte og fremtredende politikere ringte og nærmest kom med trusler om ting som kunne skje hvis jeg gikk videre med saken. Han benektet det kilden min opplyste og det flere andre hadde bekreftet. Hans trusler fikk meg nesten til å ombestemme meg og lage noe på denne saken likevel. Men så slo det meg at dette ikke dreide seg om politikeren, men om et menneske som slet med livet sitt.

Før politikeren ringte, hadde jeg bestemt med for å snakke med fylliken. La ham skjønne at dette ville komme ut, om ikke fra meg så fra andre journalister, hvis han ikke søkte hjelp. Til tross for politikerens trusler, ikke på grunn av, holdt jeg meg til dette. La saken død journalistisk og lot dette bli en sak som trengte medmenneskelighet.

Jeg ringte vedkommendes sentralbord. Ba om å få en samtale samme dag. Og jeg fikk beskjed om å komme rett ned. Det var tydelig at embedsmannen skjønte hva det gjaldt. Jeg skyndte meg derfor å berolige ham med at mitt besøk ikke var som journalist, men som tørr alkoholiker. I en hel time fortalte jeg om mitt liv, samt fortalte hva som ville skje hvis han ikke fikk hjelp til endring:

Andre journalister ville bli tipset av noen, og saken ville bli blåst. Hans yrkeskarriere ville bli ødelagt. Hans barn og kone ville bli rammet. Jeg tilbød meg å være til støtte hvis han skulle få behov for det. Han hadde tårer i øynene da jeg tok farvel.

Jeg hørte aldri mer fra ham, meg jeg fulgte med, Observerte at det alt for ofte var konstituert leder som erstattet ham. Noe som tydet på mange sykemeldinger. Hva han gjør per i dag, aner jeg ikke. Men jeg vet med sikkerhet at måten jeg taklet denne saken på, er den jeg er mest stolt over i mine mange år som journalist.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar