Min Gud

Om jeg tror på Gud, er et spørsmål jeg ofte får, spesielt i en tid hvor mye ondskap rår? Mitt svar er ja! – Spesielt nå, når jeg ser på all godhet som blir satt inn som motangrep til ondskapen.

Men jeg skal spesifisere min tro litt mer. Jeg tror ikke på en hevnende gud, som refser oss med sykdom, krig og elendighet. Den guden kirken hevder Bibelen representerer, er en slik gud. I denne boken blir den onderepresentert ved Satan, djevelen, som i sin ondskap drap 12 mennesker.

Gud utrydda i denne boken 2,5 millioner mennesker.

Jeg tror på en kjærlighetens Gud. En som figther for de utslåtte, en som bærer de flyktende over hav og over fjell. Og en som fyller oss i den rike delen av verden, med respekt, medlidenhet og omsorg til de som flyktet fra alt. Med de mener jeg alle de frivillige som tar fri fra jobb for å reise til Lesvos for å hjelpe de trengende. Alle de som her hjemme etablerer hjelpesentraler rundt mottakene.

Jeg tror vi får denne godheten fra en kraft som er sterkere enn oss selv.. Ikke fra den gammeltestamentlige troen på at det står en gud med pekefingeren og truer oss med at det er slik som det de rammes av  vil ramme oss, hvis vi ikke oppfører oss. Jeg tror altså ikke på en gud som gir oss Aids, Hiv og andre sykdommer fordi vi synder.

Jeg skal innrømme at jeg ofte bruker kirken som meditasjon- og bønnerom. For rommet fyller meg med ære og ånd. Jeg finner inspirasjon til å tenke over min egen og andres situasjon. Jeg ser hvor heldig jeg har vært som ble kvitt det åk jeg ble rammet av i ung alder, alkoholavhengigheten.

Det er ingen selvfølge at jeg skulle slippe fri fra det helvete denne avhengigheten gir. For helvete er ikke et sted vi havner etter vår død. Helvete er noe vi etablerer inn i våre eller andres liv. Helvete er et sted engler fra Røde Kors, frivillige privatpersoner, Norsk Folkehjelp, kommer til for å berge folk ut fra, et av de er Aleppo og gi varme klær til de som fryser på Lesvos.

Gud for meg er den kjærlige kraften som veiledet meg til å finne løsningen i livet. Det er han/hun/det jeg ber til i Domkirken i Kristiansand. Det er han (for enkelhets skyld kaller jeg Gud for ham) jeg ber om skal veilede meg til å finne sannheten, som gir meg visdom nok til å innse at når noen baksnakker meg, kommer med drittpakker, så er det for å få min oppmerksomhet. Når noen roser meg opp i skyene, så er det for det jeg gjør, ikke for den jeg er.

Det er godt å bli veiledet til å kunne aksepterer meg selv. Se at jeg er god nok, til tross for alle mine feil, så lenge jeg gjør mitt beste. Dette til tross for at jeg er jeg er:

Kain og Abel.

Kennedy og Osvald.

Godt og vond.

Jeg er den jeg er,

den beste jeg kan være.

God nok.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar