Boligkatastrofen på Lomtjønn

Mandag 13. mars møtte jeg på Vennesla kulturhus til infomøte om byggingen av en rus-getto på Lomtjønn. Jeg kaller det getto, fordi etableringen av et bokollektiv som skal bosette 24 personer med rusproblematikk krever det.

To bygg med 8 x 8 antall leiligheter, en tredjedel av dem beregnet på samboerpar, er å regne for getto. For alle oss som har levd en stund, husker hvordan HVPU-reformen slo feil de føriste årene. Utviklingshemmede, som frem til 1988 var bosatt, og fikk sin utdannelse gjennom opphold på svære institusjoner, skulle få komme hjem. Det ble imidlertid ikke så fullkomment som forslagsstillerne så det for seg. Riktignok fikk denne gruppen bo i hjemmekommunen, men da i svære gettoer som samlet alt fra 12 til 30 beboere.

“ Vi ville selvfølgelig hatt mindre enheter».

I 2010 kom Klassekampen med en artikkel der de slo ned pÃ¥ den stadige gettoiseringen av utviklingshemmede. Dette satte fart på sakene. Nye lover ble utarbeidet av politikerne, som fastslo at også de utviklingshemmede skulle få bo verdig, og det ble satt i gang bygging av differensierte boliger, ut fra hver enkelts boevne.

I 2010 ble Kristiansand kåret til best på bosetting og integrering av flyktninger. I sin takketale sa daværende ordfører, Per Sigurd Sørensen, følgende:

“ Vi bosatte de enkeltvis, i allerede etablerte boområder.»

Og det er slik det skal gjøres også i bosetting av rusavhengige. Hvis en blir plassert i en bolig i et etablert boligstrøk, vil ikke naboer eller andre merke noe til ham. I alle fall ikke mer enn de kan takle. Er de så syke at de ikke kan mestre å bo uten tilsyn, så bygg boliger og systemer ut fra boligene som i dag er etablert til psykisk utviklingshemmede, med plass til to-tre beboere.

Til flere rusavhengige som bor sammen, dess mindre rusmestring oppnår dert. Jeg hører stadig fra selgerne som har bodd i Ægirsvei, Marvika, Topdalsveien, hvordan de trigger hverandres rustrang.

En historie fra Ægirsvei, hvor en Klar-selger var plassert. Han fortalte at han hadde låst døren på kvelden, men likevel ble han vekket av en som sto over ham og lurte på om han ville kjøpe noe å sove på.

Ruspresset fra beboerne i lavterskelboligen og over til boligen til de med bedre rusmestring, smitter negativt

På Grim kommer de stadig vekk og frister en som forsøker å holde seg nykter med hjemmebrent og valium.

I Topdalsveien får jeg stadig høre historier om folk som blir vekket av folk som kommer inn i leilighetene. De har låst døra om kvelden, men folk bruker bankkort for å komme seg inn.

Lederen for dagens rusbotilbud på Hunsøya, som skal erstattes av de nye boligene på Lomtønn, innrømmet at han rent ideelt ville hatt færre boliger enn 16. Men først forklarte han de heltidsbemannede boligene som institusjoner, hvor strenge regler for hvem som ble sluppet inn, og hva de brakte med inn, for å holde orden på beboerne. Men poengterte at det først og fremst skulle være beboernes hjem.

Jeg innser at det må ha strenge regler til  for å holde så mange tunge rusavhengige under kontroll. Men ser også at et så strengt regime aldri kan gi noen følelsen av å bo i et hjem. Dette assosieres med fengsel, eller strenge behandlingsinstitusjoner.

Til slutt vil jeg nevne «flyktningesyndromet». Hvis en av beboerne overraskende skulle ønske å bli rusfri. Søkte seg inn til behandling og måtte gå en tid før han fikk plass, ville han bli hentet inn av de andre: «Du trenger ikke prøve deg på dette. Du er ikke bedre enn oss. Du klarer det ikke!».

Mitt råd til boligstiftelsen, er å tenke nytt. Eller rettere sagt se til det som funker. Boliger lik de til psykisk utviklingshemmede passer ypperlig til rop-pasienter. Plasser differensiert ut fra boevne og rusmestring. Dette vil på sikt bli mer humant og billigere.

 

 

No comments yet.

Legg igjen en kommentar