Et helsepolitisk nei til pils i parker

Jeg er kjent som fanatisk motstander av alkohol. Mannen som ironiserer over måtehold, refser billigsalg av øl i butikkene, og sier ja til kortere åpningstider for skjenkesteder. Men er jeg fanatiker?

Jeg står gjerne sammen med en som drikker en pils eller tre i parken, uten å rope at nå må politiet komme og ta ham. Men når politikere snakker om å legalisere drikking i den samme parken, gi tillatelse til å drikke alkohol opptil 22 prosent, da protesterer jeg. Når de samme politikerne bruker nettopp min og andres mangel på konsekvens i forbudspolitikken. Argumenterer med at når vi likevel tillater drikking i parken, kan vi like godt fjerne forbudet!

Det er da jeg viser til at tusenvis av nordmenn kjører daglig rund alkoholpåvirket tilstand. Og jeg spør. Skal vi derfor fjerne forbudet mot fyllekjøring?

Jeg antar at det liberale politikeren vil le litt av meg, svare at det selvfølgelig ikke skal gi tillatelse til at folk skal kjøre rundt påvirket og dermed gjøre bilen de kjører til et potensielt drapsvåpen.

Det er ikke fanatikeren i meg som får meg til å stille slike motspørsmål. Heller ikke til å vise til barn og unge som trenger et alkoholfritt uteareal, hvor de kan føle trygghet ved å slippe å se øldrikkende ungdommer og eldre. Det har de gjerne opplevd mer enn nok av hjemme. De er realisten i meg som ser hvordan parkene vil se ut om fremskrittpartiets Erlend Wiborg får gjennomslag for forslaget sitt, et forslag både Høyre og Venstre applauderer. Og det er egenerfaring fra pilsdrikking og 27 år uten en dråpe som får meg til å protestere.

Nei til pils i parker.!

«Det er ikke alltid lovverket følges til punkt og prikke. Men loven henger der, over hodet på lovbryteren hvis han eller hun begynner å lage bråk. Vi trenger ikke mer øl i parkene. Vi håndhever med skjønn og trenger hjemmelen for å kunne forebygge bråk».

Dette skrev Oslos politimester, Hans Sverre Sjøvold, på Twitter etter at forslaget ble kjent.

Jeg har aldri vært fanatisk motstander av alkohol, men hver eneste dag opplever jeg de negative virkningene av stoffet, som jeg både som barn var utsatt for, og som oksen selv utsatte mine barn for. Rent helsepolitisk viser det seg at alkohol er den nest viktigste risikofaktoren for tap av friske leveår og nummer ni når det gjelder dødsfall. Og det er ikke bare den som drikker som er utsatt for skader og lidelser. Det rammer også de som er rundt drankere. Dette omtales gjerne som passiv drikking.

Med skader på grunn avpassiv drikking, menes blant annet voldsskader, trafikkskader, fosterskader og den utrygghet personer i om omgivelsene rundt den som drikker må leve under.

Det norske alkoholkonsumet er lavt i europeisk målestokk, nettopp på grunn av de regulatoriske vikemidler i alkoholpolitikken. Slik som forbud mot å drikke offentlig der det ikke er gitt løyve til å drikke alkohol, høye avgifter, monopolordningen, reklameforbud og skjenkebestemmelser. Disse verktøyene har bidratt til at tilgjengeligheten er begrenset og prisen tilpasset høy, slik WHO ber verdens nasjoner om å gjøre.

 

Ved å se på alkoholpolitikk ut fra helsegevinst og realisme, er grunnen til at jeg hermed roper NEI til pils i parker.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar