Et sted de kan kalle hjem

Torsdag 29.juni kunne jeg lese i Fædrelandsvennen om alt Venneslas ordfører, Torhold Brandsdal hadde vært utsatt for fra naboene til rusboligene på Lomtjønn. I tidligere nummer av avisen har vi sett hva naboene føler seg utsatt for av kommunen.

Avisen henter frem en ti år gammel uttalelse fra daværende ordfører i Kristiansand, Per Sigurd Sørensen. Den gang da Kristiansand slet med å finne lokaliteter i kommunen som ville ta imot folk som fortsatt sonet fengselsstraff, men skulle ha et sted hvor de skulle trene seg på å bo før de ble sluppet fri.

”Denne saken er noe av det verste jeg har opplevd. Innspill jeg har fått, viser et menneskesyn jeg håpet ikke eksisterte i vår by”.

En modig uttalelse fra en ordfører!

Det som forundret meg da og som forundrer meg nå, er hvordan Sørensen forklarte sin suksess med å bosette unge flyktninger i byen, noe Kristiansand by fikk en statlig pris for:

”Vi lykkes fordi vi bosatte de enkeltvis i ulike bydeler”, litt fritt sitert ut fra hukommelsen. Men likevel nærme nok til å skjønne poenget hans. Han mente at suksessen skyldes at han ikke bygde flyktningene inn i gettoer, eller institusjonslignende boliger. Han skaffet dem et hjem!

Dette har også vært mitt poeng for å blande meg inn i debatten om boligene på Lomtjønn. Da naboene tok kontakt etter mitt første utspill, ga jeg dem beskjed om at det ikke var for deres skyld jeg først og fremst protesterte. Men for de som skulle flytte inn i disse boligene. Ingen har godt av å bo samlet sammen i en ensartet gruppe. Jeg har tidligere nevnt ”flyktningleirsyndromet”, hvordan de hemmer hverandres vekst i boliger der det er fritt frem for bruk at det de er avhengige av.

Hadde dette vært institusjoner, eller overgangsboliger, så skulle jeg forsvart det. Hadde det vært sykehjem for tunge rusavhengige, hvor institusjonen var bemannet med kvalifisert betjening, slik som psykologer, leger, sykepleiere, så kunne det forsvares og forklares. Men å stue 24 tunge rusavhengige tett inn på hverandre, med all den påvirkning de har på hverandres helse og forbruk av rusmidler, forstå jeg ikke hvordan politikere kan finne noen logikk i.

Beboerne fortjener å få bo i noe de kan kalle hjem, ikke på samlingssteder som dette.

I boken ”På randen av å bo”, utgitt av Rokkansenteret i 2006, ble det å bo koblet opp mot det å ha et sted en kan kalle hjem. Et sted hvor en kan låse døren, være i fred, uten påtrykk fra annet miljø. Det kan ikke beboerne i på steder som boligene på Grim, Bråvann, Topdalsveien i Kristiansand gjøre, og det kan heller ingen av de 12 som nå skal flytte inn på Lomtjønn.

I den samme boken finner vi også uttalelser fra beboere som trives med å bo i slike kollektiv. De beskriver fordelene med at der føler de seg trygge. De slipper å gå ut for finne likesinnede. Dette kjenner jeg igjen fra folk som bor på steder som Grim og Topdalsveien. De lager seg ei boble av trygghet, tross alt maset:

– Jeg får stadig besøk fra andre beboere, som maser om jeg vil kjøpe. Om jeg har noe å selge. Jeg får aldri fred her.

– Men kan du ikke finne deg noe annet, spør jeg?

– Nei, det er litt trygt å bo her også. Dessuten betaler jeg jo bare 4500 kroner måneden for å bo her. Hvor mye må jeg ut med for en hybel ute i det private markedet? Er svaret jeg får. Han vil uten tvil helst finne seg noe annet. Han vil ha seg et hjem. Den tryggheten han føler her, må kan komme seg ut av. Det blir som et mini-Plata. Et sted der han slipper å forholde seg til andre enn de han kjenner fra rusmiljøet.

Klar-selger Merete intervjuet ordføreren til neste nummer av Klar. Hun sier til ham at boligene på Rona er siste stopp før døden. – Det første de får utlevert der, er en eske med sprøyter, uten at det blir stilt spørsmål om de bruker sprøyter. Hun nektet sin narkomane sønn å ta imot kommunens tilbud om å bo der.

– Da hadde han vært sprøytenarkoman nå. I stedet tok hun ham inn hjemme hos seg, til tross for at hun selv var i begynnelse av å bli rusfri..

Jeg innledet med at jeg ikke gikk inn i denne saken for å gi min støtte til naboene. Men jeg kan forstå deres frykt. Som redaktør av Klar i snart 11 år, har jeg sett hvordan kunnskap om hverandre fjerner frykten. Når folk får beskjed om at nå kommer det 24, eller 12 tunge rop-pasienter og skal bo i et hus midt i boligfeltet, så skapes naturlig nok frykt. Flere kjenner til rusadferd fra folk uten psykiske lidelser. Og det er skremmende nok i seg selv.

Derfor gjentar jeg noe av det jeg har skrevet i mine tidligere forslag til bolig for denne gruppen. Sjekk deres boevne når de kommer ut fra fengselet eller institusjoner. Gi de tilbud om leilighet på steder hvor deres fortid er ukjent. Enten det er i kommunale leiligheter i borettslag eller i andre boliger. Knytt kontaktpersoner til dem. Gjerne støttekontakter fra selvhjelpsgrupper eller frivillige organisasjoner de kan kontakte hvis de trenger noen å snakke med.

Løs opp gettobyggingen for rusavhengige. Vi kan ikke fortsette med å la de være den siste gruppen som får boligtilbud i slike gettoer.

 

Oddmund Harsvik

Ansvarlig redaktør

Gatemagasinet Klar

No comments yet.

Legg igjen en kommentar