Forsker på egen afasi

Jeg ble lettere rammet av afasi etter hjerneslaget. Det betyr at jeg må bruke mye tid og krefter på å finne ordene jeg vil si. Nå forsker jeg på hvordan det virker inn på mine skriftlige evner.

Språksenteret blir ofte rammet av av de som får hjerneslaget på venstre side.

Afasi betegnes som språkvansker etter hjerneskade. Min kone, som ble rammet av slag åtte år før meg, og hun ble hardt rammet. I tillegg til afasien, ble hun også delvis lammet i stemmebåndet, slik at hun har vansker med å uttale ord som er krøllete å uttale selv for friske folk. Gjerne ord som ”problemer, snøvler” og lignende. Fra å bruke lang tid på å søke etter ordene hun skulle si, har hun kommet seg veldig mye, og opplever fremdeles stor fremgang.

Når det gjelder å skrive, er hun helt blank. Bokstavene stokker seg fullstendig, slik at hun heller ikke klarer å lese lengre artikler. Vi ble begge rammet av slag i venstre hjernehalvdel, og siden det er på den siden av hjernen som kontrollerer lesing og skriving, tale og forståelse, vil vi som er rammet sannsynligvis få talevansker.

Jeg derimot, har det skriftlige inntakt, og kan uten problemer både lese bøker og lengre artikler. Men jeg merker at jeg nok har fått lettere dysleksi når jeg skal skrive. Jeg setter ofte vokaler bak konsonanter, eller mikser vokaler om hverandre. Men jeg oppdager feilene når jeg går gjennom stykkene.

Selv om det er få som legger merke til min afasi når jeg snakker. Kun min datter, som kjenner meg svært godt, sier at hun legger merke til at jeg bruker ord jeg ellers ikke ville brukt. Dette kommer av at jeg automatisk leter etter ord mens jeg bygger opp setningen, og ord som før var naturlig for meg å bruke, blir helt borte. Derfor må jeg automatisk søke etter erstatningsord. Noe som går forholdsvis greit, men som er såpass slitsomt at jeg gruer meg til å ta ordet.

Når det gjelder skriftspråket, kan jeg også stå fast på de mest vanlig, brukte ordene. Men nå har jeg lært meg til å ha googleverktøyet oppe, slik at jeg raskt kan søke etter ord ved å eksempelvis skrive: ”Han las seg opp på universitetet”, og på en av de første lenkene som dukker opp, finner jeg ordet jeg er på jakt etter: Student(fabrikk). Jeg jaktet etter ordet studere.

Jeg vet at dette kan virke tungvint, og er det også. Men mindre slitsomt en nå skulle snakke ordene og setningene. Noen dager er verre enn andre dager, på de gode dagene slipper jeg unna noe søking. Jeg har imidlertid erfaringsgrunnlag fra en som virkelig sliter, men tar det hele humoristisk og med godt humør.

Nemlig min kone, Britt Synnøve. Derfor klager jeg aldri.

Jeg skriver dette kun for å forklare hvorfor mine tekster iblant kan være fulle av grammatiske feil. Spesielt artikler som er sendt av gårde i hasteverk.

Jeg prøver å forske på hvordan afasi og dysleksien påvirker mine skriftlige evner. Og jeg ser at de iblant kan virke banale, på grunn av ordstilling. Og det er nyttig for meg å finne nye metoder som kan hjelpe meg, og forhåpentligvis også andre som sliter med det samme. Forhåpentligvis, kan jeg ved å trekke inn min kones adferd, eller mangel på frykt for ikke å si ting rett, kanskje motivere meg selv og andre menn til å snakke og snakke så mye vi kan. Det er den beste måten å utvikle språkevnen på ny. Selv jeg som snakker så bra som jeg gjør, har ved flere anledninger meldt avbud til å holde forhåndsbestilte foredrag, som jeg takket ja til før jeg fikk slaget.

Ved å observere min kone opp mot menn som fikk slag samtidig med henne, ser jeg at de står på samme nivå i dag, men hun har gått stormskritt fremover. Dette er grunnlaget for at jeg hevder at menn frykter for å snakke for at deres manglende evner dermed skal bli avslørt hemmer dem. Kvinner er friere slik.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar