Når løpingen blir en tvang

Hjerneslag og depresjoner: Depressive symptomer hos slagrammede er i sterk grad knyttet til å skulle håndtere, leve med og akseptere tap.

Dette fant jeg i en artikkel om hjerneslag og depresjoner. Jeg fant imidlertid en begrunnelse til, som fokuserte på selve hjerneslaget og dens plassering, omfang eller art. Og dermed forklare depresjonen ut fra patofysiologiske mekanismer. Uansett begrunnelse for mine depresjoner etter slaget jeg ble rammet av den 20. august – 2016, så var det reelt og dramatisk.

Ikke ante jeg begrunnelsen til depresjonen, bare at den var fullstendig utmattende. Hadde noen sagt til meg at jeg sørget over tap av funksjoner, hadde jeg brånektet. Riktignok har jeg en del afasi, men hjernen klarte ikke sette dette i forhold til et tap jeg måtte sørge over. Jeg følte bare at et sort teppe lå over hele pannebrasken. De eneste rasjonelle tankene jeg hadde i forbindelse med depresjonen, var at jeg måtte finne måter for å komme ut av mørket.

I slutten av november innså jeg at det å spasere lengre turer ikke holdt. Jeg måtte ha mer puls, og jeg husket den deilige følelsen etter et par mils løping. Sitte i godstolen og kjenne musklene arbeide med å roe ned. Kjenne en ro som jeg viste av erfaring var preget av endorfiner og dopamin som kroppen produserte. Jeg tok en bestemmelse på at jeg ville forsøke å løpe en tur på tredemølla, så langt jeg fysisk orket. For det måtte bli på tredemølla på grunn av delvis utslitte hofter etter mye løping på asfalt opp gjennom årene.

Den 1. desember satte jeg i gang. Jeg skulle løpe minimum fem kilometer hver dag. Og underet skjedde. Gradvis merket jeg at teppet over hjernen ble borte, og etter en uke sa Britt (kona) til meg: ”Så godt det er å høre deg le”.

I snitt har jeg løpt seks ganger , seks – syv kilometer i snitt daglig , seks dager i uka. Og jeg har hatt mye nytte av det. Om depresjonene ble helt borte? I perioder så er de det. Men akkurat nå er jeg inne i en lengre periode med depresjoner. Jeg fungerer på en måte, og klarer å holde maska. Men innvendig så er jeg i moll.

Grunnen til dette, tror jeg er det samme som gjorde at jeg kom ut av den første gang. Jeg friskmeldte meg den første mars i år, begynte i full jobb, og de som kjenner meg vet at jeg ikke legger noe i mellom for å fullføre det arbeidet jeg begynner på.

Jeg kom ut av depresjonen ved å kortsiktig slite meg ut fysisk. Med full jobb og de faste fem til åtte kilometerne daglig løping har det ført til at jeg er blitt utmatta, både fysisk og mentalt, og dermed er depresjonen tilbake. Om enn en annen form for depresjon, nå kan jeg spekulere rundt og finne årsaken til den.

Jeg ser også at jeg ved å leve slik etter klokka, som det jeg har gjort: Jobbe til klokka 16, spise og så sove en halvtime for å rekke løpeturen på tredemølla, ekskluderer meg bort fra det sosiale livet, og jeg blir gående med min måte i se problemene på. Og dermed også mangler noen som kan komme med forslag til løsninger.

Jeg anbefaler likevel hard, fysisk trening for å komme ut av depresjon. Men man bør kanskje klare seg med to-tre løpeturer i uka, og ikke seks-syv slik jeg har holdt på i snart 10 måneder.

Det er sunt å trene, gjerne harde løpeturer. Men det er usunt å la løpingen bli en tvang.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar