Historien om Kollen fra Volda

Han ble døpt Kolbjørn, men for sine prestasjoner i Holmenkollen under alpin VM for handikappede, og sikkert på grunn av navnet, ble gutten fra Volda hetende bare Kollen som voksen idrettsmann.

For et par år siden fikk jeg en telefon fra pleierne på sykehuset om at en god venn lå for døden, og gjerne ville ha meg opp til et siste farvel.

Han var i koma da jeg kom opp, men jeg snakket til ham, las et dikt jeg hadde skrevet for han. Da han trakk sitt siste sukk, gikk jeg og hentet sykesøstrene som var på vakt. De stilte seg tause rundt min venn. Viste ham en respekt, på en måte som fikk meg til å begynne å gråte. Uten et ord gikk jeg derfra. Men de forsto også meg.

 

Ser nye utfordringer

Jeg skal her fortelle litt om min venns liv. Kolbjørn het han og bar en smertefull barndom bak seg. Hans far var sjømann og alkoholiker. Moren bar han med seg i hjertet sitt hvert minutt av livet. Han var tidlig idrettsinteressert og var et stort stupetalent. Allerede som 11 åring fikk han av stupeforbundet en personlig trener. Han trente på stup både ute i sjøen og i bassenget.

En varm sommerdag han og moren skulle på butikken, like ved sjøen i hjembygda, Volda, skulle han løpe fra butikken og rett til brygga for å ta et stup. Det sto imidlertid en glassdør i veien, som han ikke så på grunn av solskinnet som blinda ham. Og han løp tvers gjennom døra så glasset føk. Kolbjørn fikk et kutt i låret, og moren tok ham med til sykehuset for å få såret sydd.

Vel hjemme fikk gutten sterk feber og gikk i koma. De fikk ham hasteinnlagt på sykehuset og oppdaget at streptokopper hadde spist opp det meste av beinet hans. Kort fortalt, han fikk amputert beinet helt oppe med hoftekammen. Livet så ut til å gå i grus for unge Kolbjørn. Men han ville det annerledes

 

Tok nytt NM-gull og flytter på pub

Han begynte å interessere seg for balanse. Hvordan han skulle klare å stå like godt på ett bein som på to. Han var snart å finne i skog, magrk og fjell. Etterhvert begynte han med alpinidrett og ble snart en del av landslaget. Til sammen tok han 10 norgesmesterskap, pluss at han ble an poengsamler for laget i VM og OL.

Da NM skulle gå av stabelen i Volda, sto den unge idrettsmannen, sammen med ordfører i bygda, hele fiffen i skiforbundet og handikapidretten for å åpne mesterskapet. Han fortalte meg hvor stolt han var over å kunne glede moren sin.

Men gleden tok slutt. Etter å tatt sitt tiende NM-gull, flyttet Kollen, navnet han fikk etter prestasjoner i Holmenkollen pluss at navnet passet, inn på en pub i Oslo. Her hjalp han til litt i puben, men hovedinntekten fikk han ved å pushe narkotika. Et stoff han selv var blitt avhengig av etter flere års bruk og misbruk av smertestillende tabletter. Hasj var han også hekta på, og fortalte at han var påvirket av stoffet da han tok sitt siste NM-gull.

 

Flykter fra Hells Angels

Etter hvert kom han i konflikt med de han langet for, nemlig motorsykkel klubben Hells Angel. Han ble skyldig bortimot 100 000 kroner, og så ikke annen råd enn å rømme hovedstaden. Han flyttet til Mandal og tenkte at nå var han fri. Men der tok han feil. Kort tid etter banke det på døra der han holdt hus, og utenfor sto to av torpedoene til klubben. De sa kort og godt at enten fikk han komme til Oslo med halve trygda hver måned, eller han fikk bank en gang i måneden-

Kolbjørn gjorde som de ba om. På dagen den 19ende dro han inn til Oslo og betalte 7000 kroner til Hells Angel. Da han hadde vært innom den 10ende gangen, fikk han beskjed om at resten av gjelden var slettet, og at han nå var en fri mann.

– Jeg kjenner ingen annen som har fått ettergitt gjeld fra disse gutta, sa Kolbjørn til meg da han berettet sin historie.

 

Var edru i to år

Selv hadde jeg vært edru i 11 år da jeg traff Kolbjørn for første gang. Det skjedde på et møte i AA, eller Anonyme Alkoholikere som er det hele og fulle navnet på klubben. Han hadde vært til behandling for sin rusavhengighet og holdt seg edru i to år. Han skammet seg tydelig over ikke å ha klart å holde seg unna verken speeden eller spriten. For hver gang vi møttes forandret han gangretning slik at vi ikke skulle bli nødt til å snakke sammen. Først etter et par år, da jeg skulle omme med første nummer av gatemagasinet Klar, kom vi prat. Med Nrk-tv og kamera i ryggen, de ville dekke interessen for et slikt gatemagasin i Kristiansand. Jeg traff på Kolbjørn og jeg spurte om han kunne tenke seg å selge bladet?

– Nei! Sa han tvert. Det er nok ikke noe for meg. Men det er sikkert mange i miljøet som vil ønske det velkommen.

 

Vil bli behandlet medrespekt

Da vi et par uker seere kom med første nummer, var Kolbjørn den første som stilte i redaksjonen for å få krita noe blader å komme i gang med. Han ble registret med selgersertifikat nr 001. Noe han var svært stolt av.

Jeg likte Kolbjørn, selv når han var rusa. Han sa alltid hva han mente, på en lavmælt måte. En kveld ringte han meg fra et kjøpesenter for å få hjelp etter å ha blitt beskyldt for å stjele, og securitas hadde ransaket sekken hans midt ute i butikken. – Jeg følte meg svært krenket, sa Kolbjørn. Vi fikk til slutt avkrevd en unnskyldning fra både butikksjef og securitas. Og Kolbjørn krevde ikke noe mer enn det. At folk som begikk urett mot ham skulle si unnskyld.

– Jeg et menneske jeg også, selv om jeg er rusavhengig. Derfor krever jeg å bli behandlet med den samme respekt som det de behandler andre folk med. Jeg ville ha sett den besteborgeren som ville tolerert å bli offentlig beskyldt for tyveri og ransaket mens hele butikken så på, uten annen grunn enn at han så litt lurvete kledd ut.

 

Forhørt av byråkrater

En annen gang ringte Kolbjørn meg fra EBT, den kommunale etaten som bevilget kommunale boliger til folk som ble stående husløse.

– Du må komme, jeg trenger hjelp her, sa Kolbjørn opprørt i telefonen. Heldigvis var jeg bare 10 minutter unna. Og det jeg ble vitne til da jeg ankom EBT, gjorde meg så sint at jeg eksploderte:

Fem personer, jeg antar de fleste var saksbehandlere, sto rundt Kolbjørn, som satt i en stol midt i resepsjonen Der avløste de hverandre med å kreve svar på det ene spørsmålet avløst det andre. Blant annet om hvorfor han var uten bolig. De hadde jo skaffet han leilighet for tre-fire år siden. Kolbjørn prøvde å forklare at han miste den leiligheten fordi han hadde mislighold å betale både strøm og husleie.

Heldigvis hadde jeg akkurat fått et svar fra direktoratet på retningslinjene kommunene hadde for å tildele vanskeligstilte bolig. Blant annet sto det at etaten ikke hadde noe med hvorfor søkeren var husløs. De skulle hjelpe han med å skrive søknaden og de hadde 24 timer på å skaffe vedkommende et sted å bo, hvis ikke åtte kommunen betale hotell for den bostedsløse.

Jeg hadde etter dette et møte med EBT og helse- og sosialdirektøren. Her fikk vi vedtatt at folk fra etaten skulle gå ut på steder hvor de traff gatefolket, og informere dem om deres rettigheter og kommunens plikter. Fordi de hjemløse gjennom mange år hadde erfart at de ikke fikk noen hjelp via denne etaten.

 

Sett på som sirkusartist

Kolbjørn imponerte meg med sine balansekunstner helt fra begynnelsen. Han hadde okkupert et skur på havnevesenets lagringsplass ute på Odderøya, ved Kajakklubben. Skuret lå innenfor et høyt gjerde som Kolbjørn måtte komme seg over. Det gjorde hen var å stable noen kasser og paller opp på hverandre på en side. På den andre siden hadde havnevesenet lagt noen plastønner i en haug. Plasttønnen lå vinglete til, men Kolbjørn entret seg opp palletrappen og balanserte seg trygt bort til skuret via de plasttønnen. Han var som en sirkusartist med krykka og det ene benet.

Jeg lovte han en gang at han skulle få landeveissykkelen min hvis han hold seg like fin ut året. På slutten av året så jeg lite til Kolbjørn, så jeg antok at han holdt seg borte for at jeg ikke skulle se hans tilstand.

Og ganske riktig! Da tiden var nesten omme, dukka han opp og sa han hadde vært i dårlig form den siste tiden. Men han hadde vært neste rusfri hele tiden. Jeg kunne jo ikke motbevise noe, og da dagen kom overleverte jeg ham raceren min.

Til å begynne med, ble Kolbjørn en slags raritet med sykkelen og det ene benet. Eller einbein som hankalte seg. Folk stoppet opp og kikket etter den enbente mannen som med sykkelen for opp langs bakkene, raskere enn de selv ville klart det med sine to.

 

Vil bare sitte og se på fjella

Kolbjørn fikk seg til slutt en leilighet i et borettslag. For første gang brukte han det manglende benet for å presse frem et helsevedtak. Etter et par år, hvor han det siste året ikke hadde strøm, ble han kastet ut, og leiligheten ble dømt ubeboelig for mennesker. Hva som kom først, Kolbjørns helseproblemer, eller kaoset i leiligheten, kan jeg bare spekulere i. Han fikk etter hvert en liten leilighet i den såkalte rusleiren på Grim. Her bodde han da han ikke var innlagt på sykehuset.

Under ett av mine siste besøk satt vi og pratet om hva han helst ville gjøre hvis han ble bra nok til det?

– Jo, da vil jeg dra opp i Dalen og se på fjella sa han,

– Jeg har ei hytte litt opp forbi Valle. Og den kan vi ha som base for å gå på ski, sa jeg optimistisk.

– Nei, jeg vil ikke gå på ski. Bare sitte å se på fjella. De minner meg om heime på Volda.

Fremdeles spør folk etter den enbente Klar-selgeren, som sto så standhaftig midt i Marked og solgte gatemagasinet.

 

Du er savnet

I blant tenkte jeg at Kolbjørn var sint på meg, fordi han nekta å ta imot meg når jeg ville besøke ham på Grim. Men jeg vet det var andre grunnet. For de ansatte kunne fortelle at de hadde fått ordre av Kollen om å gi beskjed til Oddmund hvis det var siste turen hans til sykehuset. Og det hadde de formidlet videre til personalet som tok vare på Kolbjørn.

Jeg satt og holdt deg i hånda de siste timene. Jeg kjente den ble kaldere og kaldere, og da du trakk de siste åndedrag, pusta jeg letta ut. Ikke fordi jeg var glad for at du ble borte, men av lettelse over at din smerte og din lidelse var slutt.

I mine øyne var du et stort menneske, Kolbjørn. Og du verden hvor jeg savner samtalene fra den gang du var noenlunde frisk. Men nå hviler du i all evighet. Borte fra den smerte du bar med slik stolthet og verdighet her i livet. Og ved siden av deg ligger den personen du elsket mest, din mamma.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar