Veien mot et edru liv

Jeg la i går ut en status hvor jeg spurte om «hva gjør du dersom en av dine beste venner misbruker stoff eller alkohol?». Og det raste inne med kloke svar. Mange om å vise de kjærlighet, noen om å sette grenser, men mest av alt om å være tilstede for dem. Vel, her er hvordan jeg kom til min bunn!

Jeg hadde drukket, misbrukt alkohol siden jeg fylte 16 år, Da jeg fylte 18 var abstinensene son sterke at så skjeletter på lugarbenken – som reiste seg opp og kom mot meg. Jeg løp splitter naken opp alle leideren til broa og brølte som en hysterisk galning.

Dette var første gang alkoholabstinensene tok meg, og det var en måte å trigge meg til å drikke mer. Ett år senere måtte jeg ta taxi til legevakta i Oslo fordi jeg ikke fikk puste. En jernneve holdt meg rundt livet og hindret meg å dra pusten fritt.

Selvfølgelig burde disse to tilfellene, pluss mange flere, hindret meg i å drikke mer. Men skrekken satt i de nærmeste to-tre dagene, inntil jeg følte meg frisk igjen. Da skulle jeg bar ha to halvlitere. Det ble som regel 20 – også begynte frykten for nye abstinenser.

Etterhvert som jeg ble eldre, økte abstinensene i styrke. Jeg fikk ikke hyre mer som sjømann, og ble tvunget til å gå på land. Det vil si, jeg begynte i Nordsjøen. Først på kranbåten Sarita, hvor vi bygde opp Ekofiskfeltet og hvor jeg fikk sparken på grunn av fyll da vi lå på verksted i Arendal. Senere var jeg i Singapore og henta opp en plattform som var bygd i Singapore. 14 uker tok det å slepe den til Norge. Underveis satte jeg øl, noe jeg delte med båsen ombord. Også fra denne jobben fikk jeg sparken på grunn av alkohol.

Grunnen til at jeg forteller alt dette, er for å vise hvor store konsekvensene av min drikking ble. Til tross for at jeg holdt ryggen rak og det var vanskelig å se fylla på meg.

Også et ekteskap drakk jeg meg fra. Etter dette levde jeg noen heftige år i Kristiansand, hvor jeg hadde mange venner. De fleste av de drakk på samme måte som meg. De som forsvant, var de som ikke holdt ut at jeg enten var fyllesyk eller godt påvirka hver gang vi var sammen. De vennene jeg hadde igjen, holdt det bare enda mye lenger enn meg, for på slutten klarte jeg sjelden mer enn tre dager av slengen. Da silte svetten og hjertet dundret så folk kunne se det utenpå skjorta mi.

Jeg hadde en mor som tok seg av meg da ekteskapet gikk i stykker. Selv da jeg fikk leid meg en hybel, måtte jeg til tider dra hjem til mamma og få ligge på sofaen. Joda, du leser helt rett. Jeg, en mann godt passert de 30 våget ikke bo alene. Abstinensene var så ille til slutt at jeg både så personer og hørte stemmer. Min mor var der alltid for meg, og mine to like alkoholiserte brødre. Det er derfor jeg ennå ikke klarer forstå at da hun lå på dødsleiet, mange år etter at jeg ble edru, sa «takk Oddmund» etter at jeg bøyde meg over henne, kysset henne på panna og fortalte at jeg var glad i henne.

Det var jo jeg som skulle takke!

Jeg var inne i et nytt samboerskap, og jeg jobbet i et offshorefirma i Stavanger. Her var jeg valgt fagforeningsleder på heltid, og jeg dro mellom Stavanger og Kristiansand Etter et par-tre år fikk jeg sparken også derfra.

Jeg ble pappa til Natalia og jeg hadde mange baller i lufta. Blant annet holdt jeg på med et prosjekt om å starte en arbeidsmarkedsavis. En avis som skulle følge retning og behov i utdanning og arbeidsmarkedet.

Nå var jeg inne i min mest hektiske drikkeperiode. Jeg kunne rett og slett ikke ta pause på grunn av abstinensene. Da ville hele prosjekt falle sammen. Mens jeg satt hjemme og jobbet, fikk jeg enorme smerter i magen. Min samboer var på jobb, og Natalia og hennes storesøster ble tatt godt vare på av en dame i naboblokka som hadde påtatt seg å passe de på dagtid. Jeg så ikke annen råd enn å ringe etter sykebil. De kom og henta meg og kjørte meg rett til sykehuset. Her ble jeg tatt imot av en vakker turnuskandidat. Hun bøyde seg over meg, rettet seg fort opp igjen og spurte:

«Er du alkoholiker. Klokka er ennå tidlig formiddag og det lukter øl av deg».

Jeg hadde ikke krefter i å protestere, og for første gang i mitt 23 år lange misbruker liv innrømmet jeg at jeg var alkoholiker.

Dette var i november 1989. I slutten på januar 1990 ringte jeg A-klinikken. Jeg har vært helt tørr siden 3.mars samme år.

 

Noen år senere var jeg hyret inn til å holde foredrag for ledere, Akan og mellomledere på Hunsfoss fabrikker på Vennesla. Jeg husker ennå rabalderet mitt svar på et spørsmål om jeg hadde noe råd å gi om hva de skulle gjøre med folk som hadde fått flere advarsler:

Jeg takker alle vennene som snudde meg og fylla mi ryggen, alle damene som ga meg beskjed om at de ikke ville ha en mann som drakk så mye som meg inn i sine liv. Jeg takker bedriftsledere som ga meg mange sjanser, men til slutt ga meg sparken. De visste meg alle sammen konsekvensene av drikkinga mi, som kulminerte i at en turnuskandidat tvang meg selv til å innrømme min avhengighet.

Jeg takker også min mor, som aldri gav meg opp, som tok vare på meg da jeg selv ikke var i stand til det. Og jeg takker spesielt en venn som kom tilbake etter at jeg ble edru. Han sa følgende: Jeg gikk med dårlig samvittighet helt siden jeg snudde ryggen til deg. Men jeg måtte det for min egen del. Jeg kunne bare ikke sitte maktesløst å se deg sakte men sikker drikke deg ihjel. Han ble lettet da jeg ga han følgende svar:

Det at du og andre gikk, snudde ryggen til drikkinga mi, etter først å ha gitt beskjed hvorfor, var nok en av årsakene til at jeg er edru i dag. Alle de små, ærlige stikka livet ga meg, bidro til at jeg fant min bunn akkurat da jeg skulle.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar