Jakten etter røttene.

Vi mennesker er som treet: Vi blir mer rotfaste dess lengre røtter vi har kunnskap om. Dette bør tas med som argument i surrogatidebatten som pågår akkurat i disse dager.

Min kones mor fikk ikke tatt med seg 5,5 måneder s gamle datter da hun dro fra barnehjemmet, hvor hun fikk jobb da hun fødte min kone utenfor ekteskapets rammer. Frem til hun fylte 18 år hadde det offentlige ansvaret for min datters oppvekst. Først på barnehjem i Sandefjord til hun fylte 13 år, da ble hun for gammel til å være der lenger, og ble plassert på et pikehjem på Toten.

Min kone hadde delvis kontakt med sin mor i løpet av tiden hun bodde på barnehjemmet. Og hun besøkte henne også en gang etter at vi ble gift. Sin far kjente hun lite til, før jeg grep fatt i historien hennes, og senere skrev boken: «Tapt barndom i barnevernets klør». Der kom vi blant annet i kontakt med farens søster og hans søskenbarn.

Faren døde allerede mens hun var 16 år og hun fikk vite det via en liten arv som fulgte med. Eller viste hun lite om hvordan kontakten mellom faren og moren oppsto, og hvorfor han ikke tok ansvaret for barnet? Det viste seg at faren allerede var gift med en dansk dame. Det oppsto problemer i ekteskapet og kona dro hjem til Danmark. Like før Britt, min kone ble født, ble det godt igjen mellom ekteparet, og dermed måtte Britts mor klare seg så godt hun kunne.

Vi fikk også vite at faren lå begravd i en liten by i Østfold, og vi fikk vite telefonnummeret til hans kone via søskenbarnet til faren. Vi forsøkte å ringe da vi lette etter graven hans, for å vite litt nærmere hvilken kirkelig gravplass han lå på. Og vi kom i kontakt med enken etter Britt far. Hun var til å begynne med lite hjelpsom. Sa bare at hun ikke syntes om det sidespranget og resultatet av det, og at hun helst ikke ville ha noen kontakt med Britt. I og med den siste uttalelsen, antok vi at Britts halvsøsken ikke hadde fått vite om henne.

Vi avbrøt samtalen, men like etter ringte hun opp igjen. Forklarte oss nøyaktig hvor hennes mann lå begravd.

Jeg merket på Britt hvor godt det var for henne å kunne få sagt både hei og adjø til faren. Det å få lagt en bukett roser på graven hans signaliserte at hun aksepterte han som sin far. Britt slo seg til ro med dette. Både med at jeg engasjerte meg i hennes barndom, opplysninger vi fant som både skuffet henne og gledet henne. Men først og fremst at hun fikk hilse på farsslekten.

Men i debatten rundt surrogati, kommer der flere berørte enn bar barnet. Også barnebarn har en lengt etter å få mer kunnskap. Dessuten kommer helsa inn: Hvilke sykdommer kan være arvet fra morssiden? Britts datter har klart å komme i kontakt med et av sine søskenbarn. Også deres generasjon har nysgjerrighet og rett til å få vite noe om sine røtter. For vi er som treet: Dess lengre røtter vi har, dess bedre feste har vi i livene våre forfedre har dømt oss til å leve..

No comments yet.

Legg igjen en kommentar