BELØNNINGEN

I denne artikkelen skal jeg ikke holde hovedfokus på de negative siden ved alkoholbruk, men på det positive ved avhold.

I mange år har jeg og mange andre fortalt om skadevirkningene ved bruk av alkohol og andre rusmidler. Jeg har lagt ut linker til forskning som dokumenterer. Og jeg har delt egne og andres erfaringer. Det siste skal jeg også gjøre nå, men denne gangen ved også å fortelle om belønningen av å være tilstede i livet, uten alkohol eller andre rusmidler.

«Er det ikke kjedelig og ikke skulle ta seg en fest resten av livet?». Spørsmålet kom fra en politimann på den lokale stasjonen, der jeg og noen andre underviste ordensavdelingen i hvordan alkohol påvirket oss som var blitt avhengige.

Det var knapt et år siden jeg hadde sittet på sengekanten full av abstinenser, til tross for at jeg hadde drukket nesten en flaske vodka. Den siste fylla hadde rasert et prosjekt, en ny fagavis jeg så vidt hadde fått på bena. Samboeren og barna var ute, og jeg satt der i min egen svarte, fortvilende elendighet og tenkte at dette orker jeg ikke mer.

Jeg orket ikke leve med alkohol på denne måten, og jeg orket ikke tanken på å leve uten. Aller helst ville jeg ta livet mitt, men jeg fikk et glimt av blikket min datter på 2. år sendte meg, i det hun ble med moren til byen. Og jeg tenkte: Hva skal min samboer forklare henne hvis jeg nå tar livet mitt?

Hvor mange ganger hadde jeg forresten ikke dagdrømt om min egen død, min egen begravelse, der sjelen min fløt under kirketaket og bivånet gravfølgets sorg. Den ene etter den andre talte varmt om meg, og alle skammet seg over å ha behandlet meg så urettferdig.

Jeg tror at det var vissheten om at jeg ved min død ikke ville få oppleve dette, som hindret meg fra å ta selvmord. Min kaotiske hjerne var et øyeblikk realistisk. Og i stedet for å ta mitt liv, ringte jeg det som den gang,  i år1990 het A-klinikken i Kristiansand – og jeg fikk hjelp.

Hadde jeg på forhånd visst hvor krevende dette ville bli, hadde jeg sannsynligvis ikke gått inn i denne jobben. Å slutte å drikke var enkelt. Det var jo bare å la være å ta den første drinken. Men å avskaffe fluktbehovet som gjorde at jeg ikke klarte å la være å ta den første, var det vanskelige.

Det var også grunnen til at jeg følte meg som en løgner da jeg svarte på politifolkenes spørsmål om det ikke var kjedelig å ikke drikke. Jeg var den gang midt i en av mine tremåneders depresjoner. Ingenting var ok. Livet mitt var fremdeles kaotisk. Økonomien var elendig. Jeg hadde prolaps i ryggen. Var periodisk impotent og hadde nesten ikke fremtidshåp.

Mitt svar fortalte ikke hvordan jeg hadde det, men hvordan mine likesinnede venner, som hadde vært rusfrie to-tre år, hadde det.

Nei! Livet er spennende og fullt av utfordring, hermet jeg.

Det er gått mer enn 27 år siden jeg snakket for politifolkene, og løgnen er blitt en vakker sannhet. Jeg holdt ut den første tunge stunden, og etter hvert har jeg fått oppleve alt det positive ved å være tilstede i eget liv. Jeg har også med tiden innsett at løgnen ikke var så stor som jeg trodde den gang. For allerede da var mine verste øyeblikk mange ganger bedre enn mine beste da jeg drakk.

Hvorfor blir livet mitt så mye bedre uten alkohol? Jeg kan jo begynne med det praktiske livet: Jeg får ordnet opp i kaoset rundt meg etter hvert som problemene dukker opp. Får ordnet opp i økonomi. Får stabilitet for meg og familien. I tillegg får jeg ryddet opp i min samvittighet: Bedt de jeg har skadet om tilgivelse og etter beste evne tilgitt de som har skadet meg.

Verden ble selvfølgelig ikke annerledes, men jeg lærte meg å forholde meg annerledes til den. Og ved å erkjenne mine svakheter, ble jeg i stand til å forstå andres feil og mangler.

Ved å se min utilstrekkelighet, ble også jeg god nok.

Hvordan fikk jeg til disse endringene? Jo, gjennom noen retningslinjer som ble gitt meg under behandlingen:

Jeg måtte tviholde på at jeg var maktesløs overfor alkohol. At det var enklere å avstå fra å drikke, enn å skulle kontrollere inntaket. Jeg måtte også erkjenne at dette klarte jeg ikke alene. Til det var kaoset, skapt av min flukt fra problemene for store. Jeg måtte ta i mot tilgjengelig hjelp, og jeg måtte lære å be om hjelp når problemet ikke var løsbart.

Ikke mindre viktig var det å få gjort opp med bitterhet og nag, skapt av rusatferd.  En grundig selvransakelse fikk meg til å innse at rusen hadde gjort meg egosentrisk og fri for selvinnsikt. Jeg måtte lære meg å sette meg selv til side for andre, men også ta ansvar for egne handlinger og behov.

Alt dette er ikke gjort på noen dager, uker eller måneder. Det tar år, kanskje livet ut. Men jeg blir hele tiden bedre på det. Perfekt blir jeg aldri.

Det er 28 år siden jeg ba om hjelp. Mye har skjedd, og alt har langt fra vært rosenrødt. Jeg har mistet to brødre til kreften underveis, mor og far er borte. Jeg holdt på å miste min datter da hun ble levende begravd av brøytebilen. En personlig konkurs, samlivsbrudd og perioder med depresjoner grunnet alt dette, er en del av historien. Men opp i alt har jeg sluppet å flykte bort fra virkeligheten. Og det er kanskje det aller største ved å ikke bruke rusmidler:

Jeg orker være tilstede i livet mitt, uten å måtte medisinere bort det vonde. Uten å måtte toppe gleden med en ravende skål. Jeg kunne være til hjelp og støtte for mine nærmeste og ikke en belastning, slik jeg ble tidligere. Jeg kan ta vare på min hardt slagrammede kone, etter at hun ble rammet for 10 år siden. Og jeg var edru, slik at jeg kunne få gitt helsevesenet beskjed da jeg selv ble rammet av hjerneslag for halvannet år siden, og dermed selv få tidlig hjelp.

Stadig vekk dukker det opp egosentriske tanker og selvmedlidende følelser. Men nå oppdager jeg de straks, og kan sette i gang motangrep. Ofte gjennom en rungende latter over meg selv.

Det å våkne hver dag, hver søndag, hver helligdag og feriedag, fri fra fyllesyke. Uten angsten for å leve, for å dø, eller for livet som er levd. Uten hodepine, og/eller illeluktende diaré og oppkast. Fri for dårlig samvittighet og hukommelsestap, er belønning nok i seg selv. Men det viktigste er likevel alt jeg lærer om meg selv og alt jeg aksepterer om hvem jeg er.

Mitt alkoholmisbruk bidro til å hemme min menneskelige vekst, både åndelig og intellektuelt. Belønningen fra avholdet, et at jeg er i konstant vekst.

 

No comments yet.

Legg igjen en kommentar