Meningen med livet: Å kunne være noe for noen

 

Hva er meningen med livet? Er hver enkelt født til en bestemt mening, eller er det noe en finner frem til i løpet av livet, eller ikke?

Jeg glemmer aldri Nrk-intervjuet med en dødssyk mann. Han hadde bare noen måneder igjen av livet sitt, da journalisten, Viggo Johansen, spurte ham:

  • Har du svaret på hva meningen med livet er?

Mannen så fremfor seg noen sekunder, før han stillferdig svarte:

  • Å fullføre det.

Dette svaret fikk meg til å tenke: Hvordan skal jeg fullføre et liv jeg ikke finner noen mening i? Finnes det noen mening med dette livet for meg? Hvis ja, hvordan finner jeg meningen med livet? For det må da finnes et innhold som gir mening før man kan fullføre noe?

Jeg hadde sluttet å drikke et par år i forveien for dette tv-programmet, og jeg slet med dype depresjoner som vekslet mellom stor eufori. Uten alkoholen til å regulere stemningene i meg, hadde jeg ingenting annet enn mine døtre, min samboer og venner. Så lenge jeg ikke ante hva jeg søkte, kunne jeg heller ikke sette ord på det i samtalen med andre voksne. Likevel oppførte jeg meg normalt i forhold til barna og andre voksne.

Det var på denne tiden mye sykdom og død i familien min. Selv kom jeg ut fra behandling for min alkoholisme med en stor prolaps i ryggen. Da jeg endelig, etter nesten ett år gående som kjerringa med staven, krokbøyd og full av smerte, ble jeg akutt operert. Mens jeg fremdeles lå på sykehuset, fikk jeg akutt lungebetennelse. Med 42 å feber holdt jeg på å dø flere ganger. Men etter et langvarig sykeleie, ble jeg endelig utskrevet fra sykehuset.

Jeg rakk ikke en gang å finne gleden over å ha blitt frisk igjen, for dagen etter at jeg sllapp ut, ble min neste yngste bror, Svein, lagt inn. Han hadde fått blodpropp i en halspulsåre, noe som viste seg å stamme fra lungekreft med spredning til lymfene.

Den gang hadde de ikke sjansen til å redde ham. Jeg husker ennå hvor trøstende han holdt rundt meg, da han gav meg beskjeden om sin dødsdom ved inngangen til Lillemarkens, i Kristiansand sentrum.

Der stod min lillebror, så voksen, så modig, så full av empati med sin storebror, meg, og fortalte meg at alt var i orden. At vi alle skulle dø, og at han fikk bare et kortere liv enn mange av oss andre.

Han døde to år senere, på sykehuset hvor han bodde mesteparten av tiden han var syk. Han brukte resten av sitt liv til å bidra til en antirøykevideo – som overlegen ved sykehuset lagde. Han rakk aldri å få se resultatet av videoen. Han døde før den var ferdig.

Like etter at han døde, måtte min søster bli flydd til Rikshospitalet – med en svulst som holdt på å ta livet av henne. Hun ble heldigvis reddet. Samme år døde min far plutselig, 71 år gammel. Han bare falt død om på gata, da han var på vei hjem til seg selv, etter å ha hatt sitt daglige pensjonisttreff med gamle kompiser.

Livet gikk sin gang. Jeg satt på kontoret mitt i byen og jobbet med en sak for Norsk Ukeblad, da jeg fikk beskjed på telefonen om at min 6 år gamle datter ikke var å finne. Hun var siste sett utenfor huset, så ble hun plutselig borte. Politiet kom og bidro i letingen, sammen med hele nabolaget. To timer senere kom en ung jente hjem fra trening. Hun kunne fortelle at sist hun så Natalia var i snøhula hun og de andre barna hadde gravd seg i snøhaugen brøytebilen hadde måkt sammen på parkeringsplassen.

Ingen hadde tenkt på den haugen med snø, husket på at barna hadde gravd ut en lekeplass der. Denne kvelden hadde traktoren kommet for å rydde parkeringsplassen for mengder med nysnø. Han hadde hivd snøen opp på den gamle haugen, ute å vite at ei lita jente var inne i snøhaugen og ikke klarte å komme seg ut.

Nå satte vi i gang med å hakke og spa oss gjennom den hardpakka snøen. Jeg husker jeg tenkte: Kjære Gud. La henne være et annet sted, ikke her. For ingen kan ha overlevd etter å ha ligget så innpakka i hardstampa snø.  Og jeg husker at jeg løp derfra for å se om hun var å finne andre steder. Så slo plutselig tanken meg: Det er godt at jeg ikke drikker igjen. For nå kan jeg i verste fall være noen for de andre. For samboeren min, for søsteren til Natalia. For de to bestemødrene. Nå slipper jeg å være en ekstra belastning, men en støtte.

Like etter hørte jeg de som fremdeles holdt på i snøhaugen rope: -Hun er her, og hun lever for vi hører at hun gråter. Da jeg fikk henne i armene mine, så og si uskadd, kjente jeg en glede jeg aldri før har kjent. Jeg lært mye om meg selv og om livet denne kvelden. Noen uker senere fant jeg også en mening med mitt liv:

Det var i slutten på mars måned. Tv3 hadde vært der og laga et innslag til programserien «Alarmen går», om ulykken som skjedde den 1.mars. All snøen var borte. Ved utgangen til Eventyrveien og inngangen til gang- og sykkelstien ned til byen, fikk jeg øye på et hoppestrikk som lå slengt i veikanten. På asfalten hadde barna tegnet et hoppeparadis. Og med ett så jeg min datter og de andre barna som i en film fremfor meg. Takknemligheten og lykken var så enorm at jeg knapt klarte å puste. Tårene bare begynte å renne ned over kinnene mine og de rant fremdeles da jeg kom frem til kontoret en halvtime senere.

Jeg satte meg ned og tenkte gjennom hvilken styrke jeg fant ved å kunne være noe for noen. Jeg tenkte på Svein som trøstet meg da han fortalte at han skulle dø, hvilken styrke han viste da han var så mye for meg. Og jeg tenkte på den dødssyke mannen som ble intervjuet og fortalte om sin mening med livet: «Om å fullføre livet». Og jeg tenkte: Det vil også jeg. Jeg vil fullføre mitt liv ved å være noe for noen. Jeg vil gi trøst til de som trenger trøst. La meg trøstes av de som har trøst å gi. Og ta imot hjelp av de som har hjelp å gi.

Det er gått litt over 24 år siden denne dagen. Jeg finner fremdeles styrke og glede i å kunne være noe for noen. Det å ha positiv betydning for andre enn meg selv. Og erfaringene viser at selv de verste stunder har gitt verdi.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar