Når selvmordstanker ikke er «syk nok»

I lov om helsepersonell, §1 heter det: Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helse- og omsorgstjenesten samt tillit til helsepersonell og helse- og omsorgstjenesten. Hva slags tillit gir avvisningen av Kenneth?

I månedsskiftet juni, juli opplevde jeg en svært deprimert og sliten Kenneth. Klarselgeren jeg til vanlig oppfattet som en med mye pågangsmot, betrodde meg at han slet med abstinenser og tanker om å ta sitt eget liv etter en lang periode med tungt misbruk.

Etter en lang samtale med Kenneth, og med enighet fra ham, ringte jeg ARAs avgiftningsavdeling og ba om akuttplass. Jeg fikk beskjed om at der var fullt, men de rådet ham til å gå til fastlegen og be ham søke om plass om akuttavrusning.

I og med at klokka var sent på ettermiddagen, fant vi begge ut at det var for sent å ringe fastlegen. Han fikk en kommunal rusarbeider til å kjøre seg til akuttmottaket på sykehuset. Etter å ha ventet en stund, kom han inn til legen. Kenneth oppga – ifølge ham selv – at han slet med selvmordstanker, som gav han angst for at han skulle gi etter for tankene.

ble avvist av legevakta tross av at han fortalte han hadde tanker om å ta selvmord.

Kenneth er en lavmælt mann. Han bruker verken dramatiske ord eller store fakter når han skal beskrive sin egen tilstand. Og da legen ba ham dra hjem til fellesskapet med andre tunge rusavhengige, så ga Kenneth bare opp. Men han ville helst under administrasjon med en gang. Få noen som kunne lage en strategi på hvordan han skulle overleve de neste døgnene.

Det første han gjorde etter at han kom hjem, var å ringe Krisetelefonen for menn. Her følte han at han fikk forståelse for sin livssituasjon, men fikk beskjed om at han ikke hørte hjemme hos dem. Dette forklarer hvor vanskelig han hadde det, når han grep etter slike halmstrå.

Dagen etter ringte han fastlegen og fikk tildelt time en uke senere. Kenneth protesterte ikke på dette. Da han kom ned i Klar-redaksjonen og fortalte meg historien, ba jeg om tillatelse til å ringe fastlegen hans og få omgjort timen hans til en hastetime. Han fikk ny time tidlig på morgenen dagen etter.

Til tross for at Kenneth hadde et akutt behov for avrusning, ble han satt opp på vanlig venteliste, minst fire ukers ventetid. I en e-post ga jeg uttrykk for min frustrasjon på Kenneths vegne. Og få dager senere ble det åpnet opp for en ledig plass.

I over en uke måtte en abstinenssyk, suicidal mann streve for å komme til «akutt» behandling. Han har senere gitt utrykk for at det var vissheten om at noen så ham og jobbet for at han skulle få komme inn i hjelpeapparatet, som holdt han oppe.

Kenneth fikk seg et par måneder hvile fra rusmidlene, men ikke noen behandling på et sted hvor han fikk plass etter avgiftningen var over.

Mine tanker går på hvor enkelt jeg hadde det med å få plass, den gang jeg søkte meg inn for min alkoholisme. Den gang A-klinikken var fylkeskommunalt drevet. I1990 kunne jeg selv ringe og bestille plass.  Behandleren jeg ble satt til, kunne tilby meg å komme til avrusning på dagen. Noe jeg sa jeg ikke trengte. Men jeg fikk en samtale et par dager senere. Deretter kunne jeg gå til ukentlige samtaler til psykolog og/eller rusterapeut.

Jeg hadde min sprekk, men plassen min i køen til Basis-behandlingen (12-trinnsbehandling) beholdt jeg uavhengig av sprekk. Jeg kom inn i gruppa – til en fem uker lang konsentrert behandling, hvor min daværende samboer, min mor og mine søsken fikk delta i en uke. Jeg fikk en pangstart, på det som senere har blitt et edru liv. Tross vansker hvor jeg mistet to av mine brødre i kreftsykdommen. Jeg har opplevd samlivsbrudd og personlig konkurs. Men jeg hele tiden hatt i bakhodet: Jeg er edru og kan være noen for mine nærmeste, og ikke en belastning som går på fylla.

Om jeg i dag, ønsker meg tilbake til den gang, før rusreformen av 2004, hvor rusbehandling ble lagt under spesialhelsetjeneste? Når jeg opplever måten de i dag blir behandlet på: Minimum fire ukers ventetid på plass ved avgiftningsavdelingen. Er de uheldige med tidspunktet de kommer inn, så finnes det ingen sømløs overgang til institusjons-behandlingen. Mange må gå og vente i flere uker før de kommer inn, og risikoen for å sprekke er stor. Den gang kunne folk komme og ringe på hos «rusa». Ble de inspirert til å bli rusfrie, kunne de være der inntil det ble behandlingsplass videre.

En lege, utenfra Agder-fylkene, sendte meg en e-post etter å ha lest oppslaget om Kenneth i Nrk, hvor han blant annet spurte: «Har du tenkt over hvilke

Hvordan skal jeg kunne forstå denne kommentaren fra legen til annet enn som kritikk mot at jeg tok opp Legevaktas avvisning av en rusavhengig som slet med selvmordstanker?

ringvirkninger dette har for samfunnet? Rusmisbrukere er ikke de eneste som har krav på tettere oppfølging fra legevakt» Han finner det også forunderlig at jeg ifølge artikkelen går så hardt ut, uten å selv ha vært tilstede.».

Jeg svarte ham at jeg helt riktig ikke hadde vært tilstede på legevakten. Men at jeg hadde fulgt han opp tett både før og etter besøket. Jeg har dessuten full tillit til at Kenneth forteller sannheten. Før han kom til det Nrk-intervjuet, følte han behov for å ta en prat med den kommunalt ansatte som fulgte ham til legevakta, slik at han kunne gjengi alt helt korrekt.

Legens e-post synliggjør – etter min mening – godt noe av helsepersonalets syn på rusavhengige. Tar vi opp en sak hvor en rusavhengig har blitt dårlig behandlet, trekker de frem at det ikke bare er rusavhengige som har rett på behandling fra legevakt, noe jeg heller aldri har påstått. I tillegg finner jeg det svært usaklig å beskylde meg for «å gå hardt ut». Jeg hadde tvert imot klart uttalt at: «jeg er sikker på at det ikke er av vondt vilje, men av mangel på kunnskap om rusavhengige», som bidro til avvisningen. Jeg tilbød meg også å dele mine erfaringer med dem.

Jeg har hørt om flere tilfeller hvor en «verge», en rusfri person må følge den rusavhengige til helsestasjoner, til leger for å legge press på legevakt, lege om å ta pasienten på alvor. Personlig kjenner jeg ingen rusavhengige som flyr ned legevakt eller andre institusjoner for å be om helsehjelp. Når de gjør det, må vi i det miste kunne forlange at de blir trodd på at de tenker på å ta sitt eget liv.

Hva om Kenneth hadde tatt sitt liv etter at helsepersonellet på legevakta sendte ham hjem?

No comments yet.

Legg igjen en kommentar