Alt kan brukes positivt


«Det å ligge i mørket og vente på at krangelen skulle starte, var mer utrygt enn når helvete brøt løs».

Det fortalte en ung kvinne meg da hun ringte for å få snakke ut om sin problematiske oppvekst. De siste to årene var hun sengeliggende, etter å ha blitt utsatt for vold. Hun klarte ikke høye lyder, flimrende tv-skjermer. Bare stillhet og tankene rundt de vanskelige årene.

  • Noen ganger er jeg takknemlig for volden som bidro til at jeg selv sluttet med rusmidler. Det er bedre å være sengeliggende en å slite rundt for å få ta i den nødvendige narkoen, forklare hun.

Hun fortalte om en oppvekst med en voldelig far i fylla. De gangene han var edru, var han verdens beste far. Men hun har ikke tall på alle kvedene hun lå og venta på at kranglingen skulle begynne. Faren som kom brasende inn og moren som skjelte og smelte. Så kom lyden avslag, faren som slo til moren. Morens gråt og farens trusler om at hvis hun ikke holdt kjeft, så…

  • Det var på en måte trygt når det hele kom i gang. For da visste jeg at det snart ville gå over, og jeg kunne sovne.

Hun fortalte om da hun som 16-åring dro på folkehøyskole, like etter at foreldrene hadde skilt lag. En dag kom foreldrene kjørende i samme bil for å besøke henne. Hun bannet inni seg, for hun forsto at de hadde funnet sammen igjen. At de ville gi hverandre en sjanse til.

  • Jeg brast i gråt av innestengt raseri da de fortalte den «gledelige nyheten». Og jeg løp opp på rommet mitt på internatet. Rektor kom opp for å trøste meg. Han trodde de hadde fortalt at de skulle skilles.

Jeg fikk denne telefonen i 1998. Lenge før jeg ble kjent med ME-diagnosen, som nok ble utløst av volden hun ble utsatt for. Hun fortalte om hvordan hun havnet i rusmiljøet i den lille byen i Hordaland. Senere dro hun til Bergen og rusmiljøet der.  Hun snakket ikke så mye om volden hun ble rammet av, men mest om oppveksten med en far som var voldelig i fylla.

Telefonsamtalen vår varte i seks timer, og det var hun som sto for det meste av snakkingen. Jeg har aldri klart å glemme denne unge damen, midt i tyveårene. Og jeg var for trett til å ta vare på telefonnummeret. Jeg har tenkt meg at hun nå, 21 år senere, har fått hjelp til å komme seg på bena. Kanskje blitt helt frisk. Og jeg ser henne for meg i rollen som terapeut for rusavhengige eller folk med ME. 

Det er slik jeg oppfattet henne: En ressursperson som ville bli verdifull for noen.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar