Barndommen gjorde meg fryktløs.

Savner jeg stadig oftere Fosnavåg fordi jeg opplevde så mye glede der? Nei! Savnet er der fordi fortiden er opplevd, den er kjent. Fremtiden har mye av både gleder og sorger å gi, men fryktes fordi den er ukjent.

Havet åpner opp

Tanker om dette rann i meg etter å ha gjort et intervju med låtskriveren og artisten Tove Bøygard. Hun ble i sin barne- og ungdomstid mobbet så hardt at tanken på å ta sitt liv var nære. Da jeg ville bruke overskriften. «Mobbinga tok nesten mitt liv», protesterte hun.  

«Den gjorde det den gang, men i ettertid seg jeg at den gjorde meg sterk. Kan du ikke heller bruke «Barndommen gjorde meg fryktløs?» spurte hun.

Jeg lærer mye om meg selv ved å snakke med andre mennesker om opplevelser som er like mine. Derfor bruker jeg denne ingressen til denne artikkelen. Jeg overlevde mine første skoleår fordi jeg fikk tre år eldre kamerater som tok meg inn i varmen; Jan-Olav Karlsen (Hoff), Kåre Kopperstad, Tor Pettersen og eldstebror, Håkon og et par andre.

I friminuttene om vinteren var jeg han som skulle døpes i snøen. Han som ble valgt sist, og han som ble ledd av. Den fysiske biten preget meg ikke mye, men utstøtelsen minnes jeg som et mareritt. Der lå skammen i å ikke være god nok. 

Hvor var lærerne? Jo, de deltok i mobbingen på sitt vis. Mitt grunnlag for å bli en skoleflink elev, var absolutt tilstede. Som femåring lå jeg på gulvet med Sunnmørsposten foran meg, mens jeg lyttet til storebror, Håkon, som strevde med ABC-en. Plutselig hørte mamma at jeg begynte å lese overskriftene, rent og tydelig. Min evne til selvlæring ble utviklet der. 

Etter at en lærer, midt i fjerde klasse, foran hele klassen ba meg dra hjem og fortelle min bestefar at han måtte lære seg det 8. Bud, som den gang het «du skal ikke lyve». I dag heter det «du skal ikke tale usant om nesten din». Jeg gjorde som læreren ba om, og læreren fikk sparken for æreskrenkelsen av min bestefar. Etter dette ble jeg direkte hetset av lærerne.

Et eksempel fra da jeg kom til min nye klasse: Læreren dikterte en tekst, der vi skulle sette inn og eller å på riktig sted, samt sette komma riktig. Da jeg fikk den rettede diktaten tilbake med null feil, forklarte læreren foran hele klassen at dette skyldes at jeg sikkert hadde hatt samme diktat hos læreren som ble sparka. Alt jeg presterte på skolen etter dette, ble nedvurdert av læreren. Selv om medelever protesterte på lærerens kritikk når jeg fremførte dikt eller andre tekster, så var «sånn middels» et mantra for henne.

Mine eldre kompiser ble etter hvert for gamle til å omgås meg. De gikk på yrkes-, realskole eller dro på fiske. Vi flyttet imidlertid fra Skarabakken til Huldalen, der jeg fikk nye venner, mine søskenbarn Jan og Gustav Harsvik og Per Aksel Myklebust, og jeg trengte virkelig gode venner. Hovedlærerne mine på framhaldsskolen glemte aldri det som hadde skjedd noen år tidligere: At en lærer måtte slutte på grunn av meg.

Gå ned til Trondstad (rektor) og fortell ham at du ikke skal få sparka flere lærere her, utfordra han meg et par ganger foran hele klassen. Jeg fulgte dessverre ikke hans utfordring, men bet det i meg og oppfatta meg selv som feig.

Da jeg var ferdig med skolen, 14,5 år gammel, mønstra jeg på den moderne linebåten Koralen for seks måneders tur på grønlandsfiske. Mens båten lå på Gevo og lasta agn, benytta jeg anledningen til å klippe meg hos Otto på Eggesbønes. Der satt også læreren og venta på tur. Og mens jeg satt i stolen og ble klippa, la han ut for alle i lokalet om hvor lykkelig alle på lærerværelse nå var for at jeg ikke søkte realskolen, for at de nå endelig skulle bli kvitt meg.

Jeg hater virkelig disse årene, men jeg velger å se de slik Tove Bøygard ser sine barneår: «De gjorde meg fryktløs».

Nå må det sies at jeg fikk støtte av flere lærer. Enkelsklærer Frantsen, prest Fiskarstrand, sløydlæreren og Margot (eller Margit) Roksvåg hadde stadig godord å komme med til meg. Jeg takker dem for det.

Hvorfor ble jeg mobba: I min tidlige barndom fordi jeg var rødhåret. Til jeg var fem år, hadde jeg en permanentlignende, krølla, rød hårmanke. Jeg husker ennå ropene: «Brann på loftet». I tillegg hadde jeg en frittalende far, som til og med noen ganger kom sjanglende full oppover Skarabakken etter jobb. Vi hadde ikke god råd. Jeg husker ennå de gangene jeg passa mine yngre søsken, trilla de i den samme vogna som Håkon og jeg også hadde ligge i. Slengbemerkninger og erting fra de jeg gikk i klasse med. Etterhvert som jeg vokste til, arva jeg Håkons klær, og barn og unge var minst like nedrige på slikt den gang som nå.

Nå skal ikke jeg lage et glansbilde av meg sjøl. Jeg var til tider en ramp. Jeg husker med skam at etter hvert som mobbinga tråkka meg ned, så kikka jeg etter ofre jeg kunne klatre på. Da jeg for noen år siden var på 40-årstreff, ville jeg gjerne be en om tilgivelse for dette. Jeg brukte ofte et litt mer gammeldags navn på henne enn det hun virkelig het. Og dess mer jeg oppfatta at det gikk inn på henne, dess mer brukte jeg det. 

Jeg fikk aldri bedt om tilgivelse, hun var død.

Mitt liv har vært turbulent. Jeg skal ikke gå i offerrollen og si at mine nederlag skyldes barndommen, men jeg vet med sikkerhet at den har heller ikke har bidratt til min «suksess». Jeg kunne lese da jeg begynte på skolen og jeg kunne regne litt. Da jeg gikk ut av skolen, kunne jeg det jeg gikk inn med, og det jeg fikk med meg i bøker jeg lånte på biblioteket. Senere har jeg lært av erfaringer og av selvstudier. Jeg har en styrmannsskole og et grunnkurs i psykologi. Men den viktigste utdanningen har livet gitt meg. Tross min barndom, har jeg hatt en viss suksess som fagbladjournalist, hatt forsider i de store avisene, skrevet fem bøker, gjennom mine erfaringer har jeg bidratt og bidrar til at mange mennesker får et bedre liv, osv.

Det er altså ikke lykkelige minner som stadig oftere får til å minnes mitt fødested, men jeg lærte i min barndom å forholde meg til nederlagene. Jeg vet hvordan jeg skal takle disse, så de skremmer meg ikke mer. Framtiden kjenner jeg ikke, ikke annet enn at utgangen på mitt liv stadig kommer nærmere.  Derfor ligger det kanskje et kontrollbehov i lengten etter det som var, samme hvor ille det opplevdes: Kanskje klarer jeg å kontrollere meg til noen gode opplevelser fra Fosnavåg?

Fosnavåg er et sted hvor havet åpnet opp der fjella knuga ned!

No comments yet.

Legg igjen en kommentar