Når kommunale bolig omtales som nødboliger

I en rettsak i Kristiansand Tingrett, omtalte en politimann gettoen i Topdalsveien for nødboliger – da han vitnet i en ruskjøringssak. Dommeren adopterte det samme navnet på boligene – som er ordinære, kommunale boliger å regne.

Hvorfor finner jeg det viktig å ta opp dette? Jo, fordi etater som skal sørge for lov og orden i landet vårt, ikke anser boligene som verdige til å bosette folk der varig. Jovisst har Kristiansand nødboliger for personer med rus/psykiatri. Hvor folk uten tak over hodet krav til å få bo i tre måneder. Som regel får de nytt tremåneders vedtak etter at det første er gått ut, og et nytt og et nytt deretter.

Topdalsveien erstattet leiren i Ægirsvei. Kommunen mente tydeligvis at bare de bygget dyrt nok, så ville det gi beboerne verdige boliger. Slik har det ikke gått! Det er blitt slik jeg advarte mot. Et sted hvor langerne finner kundene samlet, og hvor torpedoene vet hvor de finner de som ikke har penger til å betale for stoffet de har krita.

Jeg har tidligere skrevet om hvor viktig et trygt hjem er for oss alle. Det å ha et sted hvor vi kan låse ytterdøra når vi går ut, og hvor vi får være i fred når vi kommer HJEM! 

Beboerne i disse «nødboligene», som politi og domstol kun ser disse kommunale boligene å være, holder ikke standard til å bli definert som et hjem for noen. Og er det noen som har behov for trygghet, så er det rusavhengige og mennesker med psykisk slitasje. De skal slippe at andre kommer inn i leiligheten mens man ligger og sover, ved å bruke et kort til å bryte opp døren, deretter vekker de den sovende og tilbyr vedkommende noe å sove på. Hvor flere beboere kjøper seg kniver for å ha noe å forsvare seg med. Dette er ikke et hjem, hvor de kan invitere foreldre, sine barn på besøk. Et sted de med stolthet kan holde ryddig, som noen til og med kan bli motiverte til å leve resten av livet rusfrie.

Hvor skal de bo, de som i frustrasjon raserer hybelen, leiligheta de har fått leid – de som mangler alt av boevne? På Grim er den ene boligen, som rommer ti små leiligheter, definert som kommunal bolig. På den andre siden kalles det bolig for rusavhengige under tilsyn. Men jeg tar utgangspunkt i at også disse boligene er kommunale boliger.

Jeg har tidligere skrevet at vi kan benytte vernede boliger for denne gruppen, som helt sikkert en mindre enn hva kommunen antar. Men disse må ikke plasseres i grupper av et antall på 10-12 tunge rusavhengige. Max fire samlet i boliger med felles kjøkken og feller oppholdsrom, og med en til to rusarbeidere som kan lytte og bidra dem. Jeg har foreslått «Housing first» til alle som ikke selv klarer å skaffe seg bolig. 

Housing First er en amerikansk modell som går ut på å først og fremst ta fatt på boligproblemet til den rusavhengige. Derifra kan vi jobbe med å få bedre rusmestring. Men uten at de har et hjem å bo i, vil de heller ikke klare et liv uten rus.

«Å ha et hjem er selve fundamentet i livene våre».

Flere og flere narkomane blir eldre enn tidligere. Vi bør skaffe eldreboliger for tunge rusavhengige, institusjoner etter modell av Stokka Sykehjem i Stavanger. Lar vi de med bra boevne flytte til en kommunal bolig i eller utenfor byen, frigjør vi plass til at flere av de eldste, som kan få en trygg alderdom.

Boligene i Toppdalsveien passer glimrende til dette formålet.  Her kan det etableres en kommunal, lokal helsestasjon med hjemmesykepleie for området.

Kommentarer er stengt.