Lege har problemer med å sykmelde pasienter med «lettere psykiske lidelser.

Fastlege ved Nøtterøy legesenter, også registrert som spesialist i allmennmedisin og veileder for fastleger i spesialisering, Cathrine Abrahamsen, definerer i en kronikk i Dagens Medisin (28,10, 2019) flere ganger «depresjon og angst for lettere psykiske lidelser».

Dette svarte jeg henne på, og beskrev min «medfødte» mollstemning, min depressivitet for å ha ført meg inn i alkoholismen allerede som 16 åring. Jeg tenker jeg har mange med lignende historier med meg. Svært mange av disse ender opp med å ta sine liv:

Det at psykiske lidelser er den mest vanlige sykdommen, gjør den ikke til en lettere diagnose. Det er forskjell på å være litt deppa, eller å ha «angst» og det å være depressiv, ha en psykisk lidelse som angst. En tredjedel av oss opplever en depresjon i løpet av livet.

I løpet av livet vil rundt 20 prosent av oss oppfylle kriteriene til enten en angstlidelse eller depresjon. Angstlidelser og depresjon er to forskjellige diagnoser, men har mange likhetstrekk. Svært mange av de som opplever angst, opplever før eller siden også en depresjon.

En som tenker på selvmord, ber som regel ikke om hjelp, men det betyr ikke at de ikke ønsker noen å snakke med. Personlig forsøkte jeg flere ganger å ta mitt liv ved hjelp av piller, valium, blandet med alkohol. Ønsket mitt var ikke å dø, bare slippe unna den depresjonen, den dødsangsten som rev i meg.

Ja, du las riktig: Jeg forsøkte å ta mitt liv for blant annet slippe unna frykten for å dø. Til tross for at ønsket om smerten, lidelsen skal ta slutt, har de fleste av oss en dobbelthet i vårt ønske om å dø eller ikke. 

Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at rundt en million mennesker tar sine liv hvert år. Selvmord er et desperat forsøk på å slippe unna lidelser. Den selvforakten og håpløsheten som depressive lidelser bærer i seg, bidrar til at så mange tar sine liv.

Ambivalensen rundt døden og det å dø, bidrar at mennesker i de dypeste moll-stemninger gir uttrykk for en sårbarhet til livet og antyder at de tenker ta sine liv. Min erfaring er at den beste medisinen man kan gi, er å ansvarliggjøre den syke ved å minne ham/henne på at de har familie som vil sørge over deres bortgang, og gi vedkommende håp om at ting vil rette seg.

Å ansvarliggjøre, blir å gi vedkommende den verdien han/hun har mistet. Og i dette ligger også håpet om at ting vil endre seg til det bedre.

Det å skulle tvinge syke til å fortsette sin jobb, fordi legen ikke vil sykmelde pasienter med det vedkommende legen anser som en «lettere psykisk lidelse», vitner om at legen bør oppdatere seg på konsekvensene av «lettere psykisk sykdom» som depresjon og angst.

Cathrine Abrahamsen skriver i sin kronikk: «Pasienten bli nødvendigvis ikke friske av å være sykemeldte. Som leger vet vi dette, og det gjør at sykemeldingsarbeidet blir krevende – særlig i tilfeller med lettere psykiske lidelser som angst og depresjon». Dette trenger man ikke være lege for å vite. Men de trenger sykemelding fordi de ikke har krefter til å stå i jobben. Det er nettopp i slike tilfeller at pasienten trenger en sykemelding – aller helst bli videresendt til en psykolog/psykiater. Til en med faglig kunnskap, som ikke bagatelliserer sykdommen.

No comments yet.

Legg igjen en kommentar