;  
Hjem Annonser Forum Linker   Kontakt oss
Hjem Nyheter Kronikker Leserinnlegg Om oss Forum Ledere

 


    

                                            ----------------------------------------------

En hyllest til Jack London:

 

Den hvite logikks 100-årsjubileum

 ”For meg er ”John Barleycorn” blitt den viktigste bok i mitt liv, fordi det er en bok om mitt eget liv, skrevet 36 år før jeg ble født”

Av Ole Walberg, Oslo

For folk flest er Jack London bare en hvilken som helst forfatter. I en verden av globalisering og kanondiplomati, der penger har dunket ned alle hans ideer om sosialisme, solidaritet og kunnskap, er han trolig moden for historiens skrothaug. Men for en liten, men voksende global minoritet, som har kjempet seg gjennom de samme slagene mot Kong Alkohol som Jack London gjorde, er han blitt et ikon, den første person som satte navn på de plager og lidelser enkelte virkelige fylliker må gjennomleve. Han gjorde det for nesten 100 år siden og nøkkelordene er naturligvis ”Den hvite logikk”.

            Når jeg sier enkelte fylliker, er det i respekt for Jack London som delte tunge alkoholikere inn i to kategorier: De som endte dagen i rennesteinen uten å oppdage hva som hadde skjedd med dem og de som kom seg hjem, slik Jack London hevder at han gjorde - på sine to stødige bein, men med det tristeste av alle livssyn: Tanken på at livet bare er noe skrot uten mening. Mellom linjene i siste del av ”John Barleycorn” kan vi ane at det egentlig bare er to alternativer igjen: Fordelene og ulempene ved et selvmord.

            Erasmus Rotterdamus sa at sannheten ikke gjør menneskene noe lykkeligere. Henrik Ibsen pekte på at vi alle trenger en livsløgn for å pukle oss gjennom livet, og Jack London forklarte hvorfor. Gjennom overdrevet drikking over lange perioder kan man oppdage ”sannheten”, klart og tydelig, fordi alle de naturlige ”overlevelsesdistraksjonene” er blir tatt vekk. Men denne klare åpenbaringen er så stygg og så ødeleggende at de fleste personer som er blitt konfrontert med Den hvite logikk, skulle ønske at de aldri hadde åpnet døren til denne ”sannheten bak sannheten”. At det ikke finnes et snev av håp om et liv etter døden er bare en av mange dårlige nyheter i Den hvite logikk.

            Noen av ofrene blir så skrekkslagne at de søker tilflukt hos Gud, noe som kan ha vært tilfelle med en mann på min egen alder, som fikk byttet ut Den hvite logikk med åtte år i Det hvite hus. Skjønt, jeg er ikke overbevist om at Jack London ville ha plassert denne presidenten i sin egen kategori av tørste menn.

 I Londons fotspor

For meg er ”John Barleycorn” blitt den viktigste bok i mitt liv, fordi den er en bok om mitt eget liv, skrevet 36 år før jeg ble født. Som gammel sjømann og skribent kan jeg gjenkjenne hver eneste tanke og ide, inkludert den stadig sterkere vegringen mot å nærme seg tastaturet uten en stadig større dose med flytende inspirasjon.

            Jeg leste boken for første gang som 19-årig sjømann i Buenos Aires, der jeg hadde fått den i julegave sammen med et varmt, men litt moraliserende brev fra en eldre dame i den danske sjømannsmisjonen.

-­Det var da en fin fortelling, tenkte jeg, da jeg la boken vekk mellom stuntene med  spritglass og kvinnebein som dinglet fra barkrakkene i Viente y Cinco de Mayo-gaten i Buenos Aires.  -Men hvorfor all denne lidelsen i slutten av boken?

Jeg var ung og var nettopp blitt rekruttert av denne fascinerende bror og venn og kommandant, Kong Alkohol, og manglet erfaringen til å begripe alt dette snakket om hva Den hvite logikk egentlig var for noe.

De neste 30 årene, fra jeg var 20 til 50, skulle jeg gradvis finne det ut, og det demret til slutt helt, da jeg leste boken på nytt samtidig som sjefen min brukte nokså mye tid, krefter og penger på å kaste meg inn på en norsk Minnesota-klinikk i et forsøk på å få meg edru, mot alle odds.

Det som møtte meg i denne tørrdokken var ikke den klassiske drankeren i rennesteinen, men en samling åpenbart normale og forholdsvis vellykkede kvinner og menn, hvis det ikke hadde vært for det faktum at disse moderne flaskedisiplene  hadde påført sine nærmeste medmennesker usynlige, men alvorlige arr bak sine perfekte fasader.

 

Forut for sin tid

Den gamle danske damen hadde advart meg mot alkohol, og det samme hadde min mor, men selv ikke hundre ville hester kunne ha trukket meg ut av selskapet med min nye, men livsfarlige venn i de 30 årene denne spritens Dracula-fyrste festet grepet rundt nakken min, Selv koner, elskerinner, barn og raske turbobiler måtte vike, da denne kompanjongen var i nærheten.

Da jeg våknet på Minnesota-klinikken, klarte jeg gradvis å knekke koden på Den hvite logikk, slik Jack London hadde gjort en mørk og stille kveld bak de smårutete vinduene i Glenn Ellen, der den kjære vennen i glasset foran ham ikke lenger vil gi ham fred og ro i sjel og sinn.

Jeg kan ha manglet Jack Londons erfaring, da jeg la ut på den samme turbulente livsferden som han hadde gjort. Jack London på sin side, manglet kunnskapen om det som skulle bli kjent som Anonyme Alkoholikere (AA) 20 år etter at John Barleycorn ble publisert.

AA og deres 12 trinn mot edruskap ble lansert i midten av 1930-årene og er ingen mirakelkur mot alkoholmisbruk. Men  det var den beste kuren som fantes den gang, og det er den beste kuren som fortsatt eksisterer i dag. Og den er uten tvil mer effektiv enn hva den offentlige norske helseetaten kan tilby 70 år senere.

Nærmere 100 år etter at Jack London presenterte sin diagnose på en klassisk universell alkoholiker, mener den offentlige helsetjenesten i Norge fortatt at det går an å lære eller fortelle uhelbredelige misbrukere som meg selv, at de kan drikke alkohol med fornuft og måtehold. Noen tar seg til og med godt betalt for en slik kvakksalvervirksomhet.

Dette beviser, om ikke noe annet, at Charles Darwin også må ha tatt litt feil, da han lanserte sin teori om artenes utvikling. Medisinerstudenter har ikke John Barleycorn i bokhylla, men de burde lese den, om ikke annet som en mager erstatning for å stifte personlig kjennskap med Kong Alkohol.

 

Ærlighet

Når det gjelder Jack London, er han prisverdig ærlig når han beskriver sine egne problemer med alkoholen i ”John Barleycorn”. Men han er ikke noe mindre uærlig når han tar i bruk det klassiske selvbedraget for å fornekte sin alkoholisme.

            Han lanserer noe som ved første øyekast fortoner seg som en uortodoks og forenklet teori om at det finnes to ulike kategorier alkoholikere, hvorav bare den ene rammes av Den hvite logikk, mens den andre blir liggende å gape i rennesteinen. Kanskje er dette den kompliserende faktoren som gjør at norske helsemyndigheter den dag i dag ikke har klart å sette en definisjon på en alkoholiker. Uten en slik definisjon og diagnose, er det umulig å  utarbeide en effektiv behandlingsstrategi.

Og uten en effektiv behandling, må tusenvis av norske unger gråte seg i søvn hver eneste kveld, mens det snubles i flasker og glass utenfor soveromsdøra deres. Hver kveld mister de en ny liten bit av den sunne barnefantasien og en ny liten bit av troen på seg selv og livet, fordi den imaginære unnsettingsstyrken de drømmer om, aldri dukker opp.

Hadde Jack London levd i dag, i andre sosiale omgivelser og med kjennskap til AA, hadde han kanskje forkastet sin egen ide om at noen ser sannheter og spøkelser, mens andre ikke ser noe som helst. Han ville kanskje ha vedgått at Kong Alkohol ikke skiller mellom sosiale klasser eller intellektuell kapasitet. De som blir hektet, er dømt. Det finnes ingen annen løsning enn å korke guden. Og hvis Den hvite logikk er involvert, må man ta tiden til hjelp. Det finnes ingen ”quick fix” med raske løsninger og store penger eller en yacht-tur til det sørlige Stillehavet, slik Jack London selv forsøkte.

Det er egentlig litt av en ironi at mannen som beskrev den mentale kjerneeffekten av alkoholisme bedre enn noen annen, ikke ville innrømme at han var alkoholiker. Men det er langt mer tragisk at ingen medisinske vismenn - 100 år senere - er kommet opp med en plausibel forklaring på hvorfor noen av oss må gå gjennom de samme lidelsene i dag. Dette betyr formodentlig i sin tur, at neste generasjon også må betale den fryktelige prisen ved å lære av sin egen snubling, slik Jack London og resten av oss måtte gjøre.

Det er egentlig litt for tidlig å markere Den hvite logikks 100-årsjubileum allerede nå. Men Jack London hadde akkumulert sin kjennskap til denne sinnstilstanden i årene før ”John Barleycorn” kom ut i 1913. Og hans alkoholiserte åndsbrødre av i dag finner alltid et påskudd for å feire på forhånd, i tilfelle de skulle bli konfrontert med ”Den neseløse”, den mest fryktinngytende av alle monstrene i Den hvite logikk.

Takk skal du ha, uansett Jack. Du har gitt oss andre, som kom etter, litt mer selvinnsikt. Dine observasjoner er like krystallklare i dag som de må ha vært for 100 år siden. Basert på dine analyser har jeg kommet meg gjennom et fem år langt tilfriskningsprogram, der jeg har gjennomdaget boganvillaens skjønnhet i lyset fra tunnelåpningen.

Takk og hilsen fra Ole. Jeg er alkoholiker. Og det var du også, er jeg redd.   

(John Barleycorn kom ut i 1913 og ble senere oversatt til norsk med tittelen Kong Alkohol. Jack London døde i 1916, 40 år gammel. Det er sterke indikasjoner på at han begikk selvmord, men ekspertene strides

Harsvik Media                                                                                          Til toppen

Hit Counter

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Harsvik - Media    Dronningensgt. 22. 4610 Kristiansand

All contents copyright ©1995-2006 Harsvik-media