Dobbekommunikasjon fra Fekjær og Duckert
Av Oddmund Harsvik
I et tv-program om mennskets rustrang, var begge disse to enige om at alkoholens skadevirkninger er så store at hadde de skulle valgt et rusmiddel for folket, så var absolutt ikke alkohol valget.
Likevel vil Fanny Duckert skjenke sine barn et glass vin, kombinert med en pekefingersamtale om alkoholens skadevirkninger. Når så både fagfolk, folk som har erfart skadevirkningene personlig og engasjerte mennesker fra frivillige organisasjoner tar til motmæle, blir hun fornærmet og uttaler på tv at hun ikke skjønner at dette var noe å hisse seg opp for. mener at alkoholmisbruk er lært atferd, og at lært atferd kan avlæres. Hennes ”drikke normalt kurs” brukes som eksempel for hvordan det ikke kan gjøres av tørrlagte alkoholikere. Mange av disse har i årenes løp brukt sine siste kroner på å kunne lære seg å drikke kontrollert. De som uttaler seg om sine erfaringer, er de som har overlevd fordi alkoholens virkning tvang dem til å se at de aldri mer kunne drikke alkohol. For de andre, førte avlæringen til at de kontrollerte seg til en alt for tidlig død.
Undertegnede benekter ikke at Duckerts program kan hjelpe for enkelte storkonsumenter. Men å tro at en slik behandling er riktig for alkoholikere, altså for oss som har en mental besettelse på at redningen ligger i flaska, og et tenningspunkt, en fysisk allergi som gjør at kroppen må ha mer, er mangel på reell kunnskap. Eller kanskje heller mangel på innrømmelse av hva alkoholisme er.
Selv er jeg rammet av denne lidelsen, som vi kaller en sykdom som kan ramme alle. Jeg har også hatt flass i håret, og vet dermed forskjellen. Alkoholavhengighet er ikke noen uvane, slik disse på profilerte psykiaterne hevder.
- Spilleavhengighet gir et så stort kontrolltap at det må ses på som sykdom. Ikke blindtarm, men likevel sykelig, skrev Fekjær for noen år siden på sin debattliste på Internett.
En bekjent og nær venn fikk ble for fem år siden rammet av kreft i tykktarmen. Til tross for at han fikk beskjed om at hans store alkoholforbruk svekket immunforsvaret og bidro til at behandlingen var bortkastet, klarte han ikke å slutte å drikke
. Han døde av kreften. Men det som i virkeligheten tok livet hans, var alkoholen.
Er det kontrolltap nok til å kalles sykelig, Fekjær?
På samme arena hevdet Hans Olav Fekjær at alkoholisme som sykdomsbegrepet ble etablert av ”en fallert aksjemegler og en analkirurg for at de skulle kunne fraskrive seg ansvaret for handlinger de hadde begått i fylla”. De to han sikter til, er grunnleggerne av Anonyme Alkoholikere, Bill og Bob. Men disse slo fast gjennom de 12. trinn som i dag ved flere norske institusjoner benyttes som behandlingsmodell, merkelig nok også av Fekjær, at vi selv er ansvarlige for å gjøre opp med fortiden skal vi klare å sette bort alkoholen for godt. Også i saker som kan koste oss fengselsstraff.
Sykdomsbegrepet gir forklaring, ikke unnskyldning.
Hans Olav Fekjær vet mye om den forskning som blir gjort på rusfeltet. Og han har klart å systematisere disse på en god måte. Men han kan lite om de reelle skadevirkningene. Og ved at han velger ut tilpasset argumentasjon, hentet fra forskningen, kolliderer han med virkeligheten.
- Løfter om økonomisk belønning, får alkoholikere til å slutte å drikke, forklarer han at forskning har dokumentert.
Ja visst. Løfter om et stor pengesum, få jobben eller familien tilbake, kan selvfølgelig få alkoholikere til å kutte flaska.
Men for hvor lenge?
Jo inntil de har høstet belønningen, så er det på’n igjen. Det er ingenting en alkoholiker kan bedre enn å slutte å drikke. Det gjorde jeg etter hver fyllekule.
- Aldri mer!
Det holdt helt til jeg begynte igjen.
Nei, Fekjær. Det er ikke belønningen som får alkoholikeren til å slutte. Men det motsatte: Jeg og millioner andre tørre alkoholikere verden over har erfaringer fra at det er tapet, håpløsheten, konsekvensene og det å føle å ha nådd bunnen som får oss til å gi slipp på ”medisinen”. Dette kunne jeg ha skrevet mye om her, men nøyer meg med å vise til min siste bok: ”Når bunnen blir håpet - eller døden”.
Fekjær brukte et helt kapittel i sin siste bok til å rakke ned på AA. Samtidig henter han inn tørre alkoholikere fra AA for å bruke deres historie som hjelp i behandlingen av sine pasienter. Han oppfordrer også pasientene til å bruke AA.
Snakk om dobbelkommunikasjon!
Det er mulig at både Fanny Duckert og Hans Olav Fekjær har et annet budskap enn det som forstås av oss som er mottakere. Men hvis de ikke klarer å kommunisere det ut på en mer forståelig måte enn de gjør, bør de takke nei til alle intervjuer, enten de nå er i fjernsynet eller dagspressen. For slik de nå gjør det, er de mer til skade enn til nytte. De bagatelliserer alkoholen mer enn noen tabloidavis klarer det med sine vin- , brennevin- og ølspalter.
Alkoholisme er avhengighet, ikke en uvane!
Harsvik Media