I en ny doktoravhandling kommer det frem at alkoholikere og narkomane reduserer missbruket vesentlig når kostnadene høynes. Ut fra de rusavhengiges syn er dette logisk, og har lite med sykdomsbegrepet å gjøre. For det er jo pengene som sørger for at kan kjøpe rusmidler.

Av ODDMUND HARSVIK

Doktoravhandlingen til Anne Line Bretteville-Jensen ved Universitetet i Bergen, viser at selv tunge heroinmisbrukere endrer forbruket når prisene endres.

Ifølge undersøkelsen der Brettville-Jensen har intervjuet et stort antall narkotikamisbrukere som har oppsøkt “sprøytebussen” i Oslo er heroinmisbrukere mer følsomme for prisvariasjon enn dem som bruker amfetamin. Kvinnelige misbrukere reagerer også mer på prisendringer enn menn.

Et annet funn som overrasket forskeren, er at kvinner faktisk bruker mer heroin enn menn. Kvinner og menn oppgir også at de finansierer misbruket forskjellig. Kvinner har prostitusjon som viktigste finansieringskilde, menn finansierer eget misbruk gjennom salg av stoff til andre.

Vinningskriminalitet viste seg å være av mindre betydning som finansiering av misbruk.

Anne Line Bretteville-Jensen mener undersøkelsen viser at det eksisterer et utbredt blandingsmisbruk. I tillegg mener hun at kunnskap om forholdet mellom pris og bruk bør være interessant med tanke på å utarbeide narkotikapolitiske virkemidler.

Det siste har overlege ved Blå Kårs i Oslo, Hans Olav Fekjær også sett. Han viser på sitt nettsted til en 30 år gammel amerikansk undersøkelse fra 1991 som viste at tunge alkoholikere lot være å drikke hvis de ble belønnet med penger. Undersøklesen viste også at alkohlikerne drakk mindre dess mer de måtte streve for å få fatt i rusmiddelet.

Fekjær bruker dette og en undersøklese fra 1991 der belønning med verdikuponger som kunne omsettes til mat og klær, hjalp i behandlingen av kokainmisbrukere. Metoden har vært utprøvet når det gjelder alkohol, røyking, marihuana, kokain og opiater. Den har også vært forsøkt overfor spesielle grupper som gravide, ungdom og psykisk syke misbrukere.

- Det viser seg til stadighet at når ønsket om å bruke stoffet konkurrerer med andre (materielle) goder, blir bruken mindre, mener Fekjær som aldri har godkjent alkoholisme som sykdom.

Og han skriver videre at resultatet har interesse for vårt syn på sykdomsbegrepet. Samfunnet har ikke likestilt rusavhengighet hundre prosent med kroppslige sykdommer og psykoser: Avhengighet gir ikke uten videre grunnlag for sykdom og trygd og fritar normalt ikke for straff i retten. Derimot gir rusavhengighet rett til behandling for offentlige midler.

Rusavhengige mener at Fekjærs syn på dette er uinteressant, og at hans uttalelser viser at overlegen og psykiateren innen rusfeltet ikke skjønner de rusavhengiges psyke.

- Det en rusavhengig trenger mest, er jo penger. Uten penger kan vi jo ikke skaffe oss rus, sier en og viser til at mange rusavhengige klarer gjennom flere år å fungere i arbeidslivet hvis forholdene blir lagt til rette for det. Slik som eksempelvis det er gjort gjennom turnusordninger offshore.

- De siste to dagene før vi skal på feltet, tar vi oss sammen. Gjennomlever abstinensen fordi vi vet at uten jobb, klarer vi ikke skaffe oss rusmidler. Og det er slett ikke bare alkoholikere som jobber på plattform på Nordsjøen. Men også tunge narkomane som heroinister.

De aller fleste rusavhengige i Norge – og i andre vestlige land – har et sosialt nettverk og en jobb å gå til. Ifølge WHO er det kun fem prosent av de som har et akutt rusproblem som er synlige i gatebildet. Undersøkelser viser at de fleste rusavhengige tåler å miste både hjem og familie, men konsekvensene blir for tunge når de mister jobben.

Ryker jobben, mister de ikke bare muligheten til å kjøpe rusmidler, men de mister i tillegg fasaden og dermed ansikt, noe det er svært viktig for rusavhengige å beholde.

- Det å være uten rusmidler i perioder er for så vidt enkelt, sier en mann i 50-åra som har drukket på misbrukernivå siden han var 16 år.

- Det er først etter at jeg har tatt den første drinken at det fysiske behovet etter mer presser på. Det å være avholdende i en periode for å kunne motta en belønning som hjelper meg å opprettholde både fasade og til å kjøpe rusmidler for, er enkelt. Enkelt fordi jeg som alle andre mennesker kan gjennomgå helvete bare jeg har en gulrot i sikte. Og hva er vel bedre gulrot enn utsiktene til en premie som monner på levestandarden.

Harsvik Media