Jeg drikker ikke, og gjennom reportasjer, artikler og kronikker setter jeg søkelyset på alkoholens og andre rusmidlers skadevirkninger. For journalister fra Aftenposten og Dagbladet kvalifiserer dette til et mørkemannstempel. ”Mørkemann” er tungsinn og trang til lidelse. Jeg har oppsøkt ulike miljøer for å finne ut hvor de fleste depresjonene er.

Av Oddmund Harsvik

”Jeg har tittet litt på hjemmesida di, og skjønt hva din egentlige agenda er. Det er tydelig at du lever i en ganske formørket og moralistisk misjonsverden, og det kan være fristende og be deg finne et annet forum å drive denne misjoneringa. Kanskje et kristenforum for alkoholmotstandere? Det fins vel nok av dem?”. Dette skriver Aftenposten journalist Jan Gunnar Furuly i en mail. Bakgrunnen var at han ikke likte at jeg stilte meg kritisk til at han søkte etter kodeknekkere for å kunne ”bryte seg inn” i dokumenter som var låst for endring med sperrer. Og han brukte Dagbladjournalist Jan Thoresen som sannhetsvitne for sitt syn.

Som en person med sterke meninger, har jeg lært meg å tåle at andre har meninger om meg. Men jeg stusser over at avhold fra rusmidler skal kvalifisere til stempelet ”mørkemann”, jeg har tvert imot personlige erfaringer som tilsier at det er i rusen tungsinnet river mest. For å sjekke opp i at jeg husket riktig, vandret jeg på fremmede stier til ulike kirkelige og frikirkelige samfunn for å se om mørkemannen var der. Og jeg gikk kjente, tidligere oppgåtte stier fra pub til pub i byer som Kristiansand og Oslo for å se om lyset og gleden hadde flyttet inn i de lokalene? Og jeg besøkte tidligere aktive drankere og narkomane i selvhjelpsgruppene Anonyme Alkoholikere (AA) og Anonyme Narkomane (NA) for å spørre om de var mer livstrøtte som ikke–brukere av alkohol og narkotika enn hva de var som brukere?

Resultatet ble som ventet.

Først inviterte jeg meg selv til menighetskaffe hos Baptistkirken i Kristiansand. Gleden over livet og gleden over fellesskapet var smittende. Det samme var varmen og omtanken for hverandre og omgivelsene. Slik var det også på Shalam en menighet som har spesielt fokus på å hjelpe rusavhengige. Men tungsinnet var fraværende også her.

Jeg fant det imidlertid der jeg ventet å finne det. På Tostrup, journalistenes vannhull i Oslo ble det synliggjort av en tørst stakkar som kom smygende ned trappen. Han nikket avmålt og mutt til flere av de som satt rundt bardisken denne tidlige onsdagskvelden. Mottok sin halvliter og tømte halve innholdet i en slurk på vei bort til et ensomt hjørne.

Noen få minutter senere vandret han bort til bardisken for å få påfyll. Litt rankere i ryggen denne gangen, og blikket var ikke så flakkende som da han kom. Han klarte til og med å få frem et lite smil til sine bekjente, før han vandret tilbake til sin ensomhet i kroken med fullt glass.

Etter å ha tømt i seg dette, var det tydelig at han så lyst på livet. Nå satte han seg hos sine venner, argumenterte høylytt i debatten som foregikk.

Livet var visst endelig verdt å leve.

Slike eksempler så jeg flere steder. På Teaterkaffen ble jeg oppmerksom på en kjent Nrk-stemme som iltert karakteriserte en av sine bordfeller for å være idiot. Han ble hysjet på av sine venner, men til slutt ble han så amper at hovmesteren kom og viste ham døren.

I Kristiansand besøkte jeg Telfords pub en lørdagskveld. Jeg var tidlig ute for å få med meg både inngang og utgang av denne kvelden. Flere kom som vår venn på Tostrup. Andre kom atskillig lystigere, tydelig preget av oppvarming hjemme før de våget seg ut. Felles for de aller-aller fleste, var at de i løpet av kvelden hadde et kort-kort øyeblikk av kjemisk glede, før de havnet inn i rusens tungsinn. Noen gråt åpenlyst. En samboer eller ektemann, hva vet jeg, fiket til sin partner fordi hun så høylytt ikke ville gi seg med å ta opp uenigheter det hadde påbegynt, men ikke avsluttet hjemme. Andre igjen satt med bekymrede miner og tok seg av verdensproblemer, prøvde å la disse overskygge sine egne. Kort sagt; jeg så flere depresjoner på de pubene jeg oppsøkte enn hva jeg ser på psykiatriske klinikker jeg noen ganger oppsøker i jobbsammenheng.

Det vakte latter blant de tørrlagte rusavhengige da jeg forklarte mitt ærend. Og de lo gjenkjennende av min beskrivelse av situasjonene på pubene og av Furulys karakteristikk av meg.

- Det var vår måte å holde ut på det, det å stemple alle som opplevde sine liv for å være tørrpinner og mørkemenn fordi de ikke brukte det samme ”lykkemiddelet” som det vi brukte. I dag ser vi at det er ved å være tilstede i våre liv at vi får mulighet til å oppleve det. Der vi før dyrket vår selvmedlidenhet, måtte sitte i rennesteinen og glo foraktelig ned andre som tydelig hadde det bedre enn oss for å kunne overleve, opplever vi nå våre oppturer og nedturer på en måte som langt fra gjør oss til mørkemenn. Men er det slik at andre har behov for å kalle meg det for å overleve, så må de bare gjøre det. Men jeg tviler på at det vil hjelpe vedkommende til å komme videre i livet, smiler en mangeårig tørrlagt alkoholiker før han igjen kaster seg inn i samtalen som preges av smil og latter over dagens og livet opplevelser.

Konklusjonen må altså være at mørkemenn er de som har behov for å flykte fra livene sine. De som opplever dagens mørke og lyse sider er etter min mening langt fra lysslukkere. Men kanskje dere andre som leser dette har en annen mening?

HarsvikMedia