Hans Olav Fekjær gir gjennom en kronikk i Aftenposten en god beskrivelse hvilke skader alkoholdrikking påfører andre enn de som inntar rusgiften her . Dette er imidlertid ikke nye opplysninger, men det kan ikke sies ofte nok. Det er heller ikke noe nytt i at Fekjær mener at alkoholisme er mer en uvane enn avhengighet. En slik bagatellisering av en lidelse som dreper flere hundre mennesker årlig, er uverdig.

Av Oddmund Harsvik

I den offentlige debatten rundt priser og tilgjengelighet av alkohol, har hovedargumentet vært at ”vi ikke kan la oss styre av den lille gruppen på 10 prosent som lider av alkoholismes”. At dette er et argument både er lettvint og fortier virkeligheten, er Fekjær og undertegnede enige om.

Når Fekjær viser til at 47.000 kvinner i løpet av ett år blir påført fysiske skader av en full person, og at 300.000 kvinner opplever frykt ved å være tilstede med en full person på offentlig sted, så er ikke det noen overdrivelse. De samfunnssosiale skadevirkningene av folks alkoholbruk, er enorme. Og det samme er familien og de nærmeste pårørende til alkoholikerne, til normaldrikkerne som skader seg selv eller andre i løpet av en helgefest. Hoveddproblemet i alkoholdebatten bør være, slik Fekjær helt riktig beskriver det, de skadevirkningen drikkeren under sin fylleadferd påfører andre.

Dette tok imidlertid Bill Wilson høyde for da han i sin tid etablerte Anonyme Alkoholikere (AA). Gjennom et handlingsprogram, sydd sammen trinnvis, peker han på at alkoholikerne bør gjøre opp med fortiden, forsøke å rette opp den urett som han/hun har begått mot familien, arbeidsgiver, venner osv.

Ja, Bill( og Bob, en leger som var med nesten fra begynnelsen) var så klar på dette at han oppfordret alkoholikerne til å innrømme eventuelle kriminelle handlinger som kunne bringe vedkommende under fengselssoning. AAs program understreker at nettopp dette trinnet gjøres grundig, slik at Alkoholikerne kan legge fortiden bak seg. Jeg tror det er viktig å få frem at Bills kone på samme tid etablerte Al-Anon, en selvhjelpsgruppe etter AA-modell og der de nøyaktig samme trinnene blir brukt til at de medavhengige familiemedlemmene, vennen, arveidsgiverne kan gjøre seg ferdige med sine selvpålagte roller i alkoholikerens liv.

Det blir også feil når Fekjær sier: ” Det var aksjemegleren Bill Wilson i New York som forandret tenkningen om skadelig drikking. På 1930-tallet oppfant han alkoholisme-sykdommen og grunnla Anonyme Alkoholikere”.

Hans Olav Fekjær vet like godt som undertegne at det var den svenske legen Magnus Huss som i 1949 beskrev noens ukontrollerte behov etter alkohol som alkoholisme. For å komme Fekjær litt i forkjøpet, så har han tidligere sett på Huss` sykdomsbegrep på en litt annen måte enn den kjente og erfarne legen Oscar Olsen - som har arbeidet med alkoholisme siden 1949 og til for få år siden. Olsen er nå 94 år gammel.

Fekjær mener, i følge en rekke artikler, at Huss beskrev de skadene som alkoholen påfører menneske som alkoholisme. Olsen og undertegne mener at Huss ut fra mangel på kontroll til behov for rusgiften etablerte sykdoms- og alkoholikerbegrepet.

Bill W. satte sykdomsbegrepet ut fra følgende symptom: En mental besettelse til at alkohol var løsningen på problemet, og en fysisk allergi som medfører at alkoholikeren ikke klarer å stoppe når han først får tenning.

Jeg har tidligere spurt SIRUS om de har noen definisjon på alkoholisme. Jeg har da fått til svar at det ikke finnes noen klar beskrivelse av denne sykdommen. Selv var aktiv alkoholiker fra jeg var 16 år og frem til jeg var 39 år. Nå er jeg 54 og har rukket å gjøre meg kjent med egne erfaringer, pluss at jeg har lyttet til flere hundre andre alkoholikeres historier. Jeg mener dermed at jeg har bakgrunn og kunnskap nok til å forsøke å gi en forklaring på hvordan den virker:

I flere artikler og kronikker har jeg forsøkt å forklare hvordan bruk av alkohol for å fjerne topper av smerte og farge gråe dager, fratar oss evnen til å bli kjent med og utvikle vår egen eufori, og vår evne til å finne løsninger på ordinære livsproblemer.

Jeg har selv flere ganger kjent hvordan roen har senket seg bare jeg har fått hånden rundt halvliteren. Jeg slapp å drikke for å få fred, det var nok å vite at ”løsningen” var i nærheten. Dette overfladisk beskrivelse av den ”mentale besettelsen”.

Når jeg så fikk i meg halvliteren og jeg følte tenningen, så jeg får meg at dette store problemet ble bagateller. Jeg levde der og da og i morgen kunne jeg ordne opp. Som alkoholiker får jeg abstinens/allergifølelser når promillen var på vei ut.. Og jeg følte at jeg ikke ville overleve hvis jeg ikke fikk mer.

Jeg kunne her gi mange beskrivelse av hvilke utslag alkoholismen gir på mennesker, men det ville ta for mye plass. I boken ”Når bunnen blir håpet - eller døden” har jeg imidlertid forsøkt å rette opp den mistolkningen at alkoholikere er ressurssvake mennesker, og at deres overdrevne drikking skyldes en tillært uvane på nivå med neglebiting.

Hvert år dør flere hundre mennesker av denne sykdommen, og enda verre: Hvert år reduserer hver alkoholiker livskvaliteten til minst syv nære familiemedlemmer. Disse får store fysiske og psykiske lidelser på grunn av èn persons drikking.

” Alkoholismeteorien omdefinerte alkoholproblemet. Søkelyset ble flyttet bort fra familiefedres hensynsløse rusadferd over til drikkernes egne problemer, ikke minst helseskader.”, skriver Fekjær, og jeg forstår poenget hans.

Når alkohollobbyen, alkoholliberalister og alkoholprodusentene bruker argumentet om at kun et fåtall blir avhengige for å redusere rusproblemene og fremheve nytelseseffekten, skyldes det både kynisme og uvitenhet. Når Fekjær bruker uttrykk som at sykdomsbegrepet er laget av alkoholikere for å fraskrive seg ansvaret for egen adferd (slik han har gjort i tidligere debatter med meg), så vitner det om enten at han ikke har lest det programmet har kritiserer, eller at han mangler evner til å forstå det.

Til slutt: Selv om en del mennesker er mer disponerte enn andre til å bli alkoholikere, så utelukker ikke det at hvem so helst kan bli det. De fleste av de som har ”normaldrukket” noen år, har nok oppdaget at de ikke lenger får den samme lykkefølelsen som tidligere, og at abstinensene (bakrusen) kommer raskere enn den gjorde. Sydd sammen med at de ikke har maktet utvikle kroppens eufori og evne til å takle følelser, er det å være på vei mot å få denne sykdommen.

Manglende vilje eller evne til å forstå og se helheten, endrer imidlertid ikke det faktum at kontrolltapet til alkoholikeren er så stort at mange mennesker ikke makter slutte å drikke, selv om valget står mellom liv og død. Og med bakgrunn i dette, ser jeg, og en rekke dyktige fagfolk innen rusfeltet på alkoholisme som en sykdom.