Avgiftskutt er politisk fatalisme
Å kutte alkoholavgiftene så dramatisk som Høyre og Frp ønsker, er en politisk fatalisme der virkningene kun kan bli negative. Det finnes ingen holdepunkter for å tro av grensehandelen vil minke og at smugling av alkohol vil forsvinne bare vi får ned prisene her i landet.
Av Oddmund Harsvik
Alkoholdebatten har hele tiden dreid seg om at det kun er ”en liten gruppe” som misbruker alkohol og dermed tar skade av rusgiften.
Denne ”lille gruppen” består imidlertid, ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO), av over 350 000 personer i Norge. Tar vi høyde for at en nær familie på syv personer rammes like hardt som de som er blitt avhengige, blir denne lille gruppen ”som vi ikke bør bruke som màl når vi tilrettelegger en norsk alkoholpolitikk etter, på bortimot 2,5 millioner mennesker. Av disse er det minst 200 000 barn.
Tall fra Statens rusforskning, viser at fjortisene våre har doblet sitt alkoholforbruk de siste syv årene. Når nå store politiske partier ønsker et avgiftskutt som vil halvere alkoholprisene i Norge, vil ikke dette ha annen virkning enn at ungdommen vil øke sitt forbruk enda mer og enda raskere.
Avgiftskutt demonstrerer fatalisme og maktesløshet!
I alkoholdebatten påstås det nemmelig at flesteparten av norske borgere har et sunt forhold til alkohol. De drikker altså bare med måte slik at det ikke på noen måte slår negativt ut i livene dere. For at dette skal være mulig, må de da drikke ubetydelige mengder.
La oss anta en flaske vin i uka og en flaske brennevin per mnd. Ved å redusere prisene til svensk nivå, vil de spare ca 150 kroner per mnd i forhold til dagens prisnivå.
De vil altså knapt merke det på lommeboka. Det gjør imidlertid de som drikker mye, og tanken om å ”drikke oss til millionærer”, er langt fra ny. Dette har vært, og er feriedrømmen til titusener av nordmenn som valfarter Syden for drikke billig. Slik vil også mange av de unge tenke. At de nå har råd til å drikke mer, og at de sparer ved å forbruke.
Konsekvensene av dette blir at om få år, vil ikke den ”lille gruppen” med et akutt alkoholproblem bestå av ”kun” 360 000 mennesker, men økes dramatisk. Prisnivået er det beste alkoholregulerende og forebyggende verktøyet vi har. Ved å fjerne avgiftene, vil dette verktøyet forsvinne. For de tyngste misbrukerne spiller slik liten rolle. De får uansett det de har behov for. I dag ser vi at de kjøper det meste av det de drikker til dobbel pris hos ”gaukerne” fremfor å gå på polet. Dette har noe med misbrukets ufornuft å gjøre, og jeg skal ikke gå inn på noen forklaring på dette fenomenet her.
Når det gjelder hovedmotivet for å få ned prisene, grensehandel og smugling, så ber jeg politikerne gløtte litt ut for å se om det vil hjelpe:
I Sverige minker ikke grensehandelen til Danmark, Finland, Lithauen osv. Og i Danmark valfarter de fremdeles til Tyskland; Sveitserne drar til Italia og Østerike. Alle land ser på grensehandel som et problem, men uansett grep, avgiftskutt, så fortsetter folk å reise over grensen til et land som har noe billigere enn i deres eget. Og når det gjelde alkoholpriser, så har hele verden ” et syskjenbarn på Gjøvik”.
Ser vi på smugling av alkohol og sigaretter, så har EU-kommisjonen akkurat utredet at dette er et stort problem for hele den europeiske alkholpolitikken.
Smugling og grensehandel er altså ikke noe særnorsk fenomen. Og hva vil politikerne gjøre når de finner ut at dette ikke hjelper?
Dele ut alkohol gratis?
Harsvik Media