Undertegnede har tidligere fått pepper av både frivillige organisasjoner og fra enkeltpersoner innen rusforebyggende myndigheter fordi jeg har hevdet at måten kampen mot narkotika er blitt ført på, har bidratt til å bagatellisere alkohol. Jeg står for mine anklager og mener også at myndigheter og rusforebyggende organisasjoner gjentar feilen når de uttaler at det er bedre at de unge drikker øl og vin enn brennevin.
Av Oddmund Harsvik
Både unge og eldre bruker alle de unnskyldninger de kan finne for å legitimere sitt eget alkoholforbruk. Det å kunne henvise til faglige uttalelser: ”Det er ikke så farlig å drikke øl og vin”, er med på å begrunne at de kan vedlikeholde sitt forbruk.
Som aktiv alkoholiker drakk jeg bare pils, så sant det var tilgjengelig. Og de aller fleste misbrukere, enten de nå er alkoholikere eller storkonsumenter, drikker stort sett øl eller vin. Dette fordi de da kan holde kontroll og regulere tilstanden i den ”trygge, likegyldige, ønskede virkeligheten, fremfor i den problemfylte verden de flykter fra. Ved å drikke stadig mindre utvannede drinker etter hvert som promillen øker, mister de kontrollen over promillen, og sovner fra den kjemiske, utholdelige tilstanden.
Det største av det vi definerer som misbruk av alkohol på utesteder, foregår på mer eller mindre brune puber. Ikke i danserestauranter eller i de fasjonable barene. Og grunnen til det, er at mange som går der, er ute etter å bli passe modige nok til å våge å risikere å få avslag ved å by opp til dans eller å bli snudd ryggen til når de forsøker å bli kjent med fremmede mennesker.
De som drikker på en måte som alkoholliberalerne kaller ”sunt”, drikker utblandede drinker, der smaken av søtt blandevann fjerner den bitre alkoholsmaken og gjør drinken smakfull. De vil bare oppnå den tilstanden som Bergensklinikkene og bryggerinæringen kaller lykkerus, 0,5 til èn promille. Og deres drinker innholder ikke mer alkohol enn hva et glass vin eller en halvliter øl har.
Jeg har nå beskrevet settinger der rusforventninger styrer alkoholinntaket. Disse forventningene bunner ut fra erfaringer om hva som fungerte en gang, og hvilke drikker som gav oss en positiv opplevelse. Etter noen års bruk av alkohol, mister alkoholen sin opprinnelige virkning, men vi forsøker hele tiden å kontrollere den tilbake. Derfor drakk jeg nesten bare pils. Det var pils som gav meg den gode rusen, gjorde meg i stand til å føre den gode og frie samtalen og føle at jeg klarte å holde ordet rent. Det vil si: La andres mening om meg være andres mening om meg og ikke noe mer.
Jeg kjenner vindrankere med kroppen full av åpne sår, påført dem av overdoser av den syren som er i den drikken. Det er svært mange alkoholikere som kun drikker etterbarberingsvann fordi de føler at det er gjennom den drinken at de får den riktige rusen. På samme måte bytter noen gjerne bort en flaske vodka i bytte mot en femliters dunk med rødsprit. Eller for å blande inn narkotika i denne retorikken:
En sprøytenarkoman som mottar beroligende piller av sin fastlege for å komme ut av russituasjonen, får ikke noen virkning av pillene hvis han/hun ikke løser opp medisinen og sprøyter den i blodåren.
Menneskers adferd blir like endret av tre halvlitere pils som de blir av tre drinker. Men ved at autoriteter som jobber med rusforebygging, forskere og fagfolk innen helse står frem på skjermen og sier at det er viktig at folk drikker mer øl eller vin fremfor brennevin, så legitimerer de bruk og misbruk. br>
Det er like mange barn som lider av foreldrenes pils- og vindrikking som av foreldre som drikker brennevin. Mange alkoholikere forsøker å kontrollere sin drikking ved kutte brennevin helt og kun drikke anbefalt vin og øl.
De kontrollerer seg rett mot undergangen.
Pils, vin og brennevin er først og fremst rusmidler. At mange ser på rusen som en nytelse, er mer et sykdomstegn enn en begrunnelse for å definere alkohol som et nytelsesmiddel.