Den skjulte rusavhengigheten
For noen år siden anslo WHO (Verdens helseorganisasjon) at 10 prosent av den vestlige verdens voksne befolkning har et alvorlig rusproblem. WHO mener at 95 prosent av denne gruppen skjuler sitt problem. Det betyr at rusproblematikk er mer enn narkomane på Plata, og at mange i den skjulte gruppen aldri får tilbud om behandling. Mange er godt voksne pensjonister som har sterkt behov for tilleggspleie
Av ODDMUND HARSVIK
Sannsynligvis er det mer riktig at prosentandelen ligger på 14 prosent - fordi WHOS anslag er noen år gammelt og er mest basert på alkoholmisbruk. Det raskt stigende narkotikamisbruket har undertegnede beregnet ut fra Sirius sine tall til å ligge på ca fire prosent. Men forholder vi oss til WHOS ti-prosentsanslag, ser vi at overført til norske forhold er det 337731 usynlige misbrukere mellom 16 og 89 år.
Denne usynlige gruppen tilhører ikke tungt belastede alkoholikere eller narkomane uten sosialt nettverk. De har derimot jobb og familie som sammen i mange år har forsøkt å holde misbruket skjult for arbeidsgiver, omgangskrets og annen familie.
Hele familien er blitt skadelidende. De fører med seg sine dysfunksjoner til neste generasjon som nåe enten de blir rusavhengige eller ikke, har store atferdsproblemer.
Siden lov om helse ble endret i 1993, er det for denne gruppen sterkt rusavhengige blitt vanskeligere og vanskeligere å skaffe seg behandlingsplass. Sosialkontorene har valgt å prioritere de mest synlige, antatt at behandlingsbehovet var sterkest hos mennesker uten familie og jobb. Noe som i mange tilfeller har ført til at rusavhengige som kunne ha blitt behandlet til rusfrihet, har måttet oppleve at hele familien har blitt skadelidende via familiebrudd og store psykiske påkjenninger.
Den rusavhengige har mistet jobben eller bedriften han/hun drev, blitt sosialklient før vedkommende ble funnet verdig til behandling.
Men den største gruppen av disse har aldri fått hjelp, og de har aldri fått diagnostisert sitt problem. De fleste innrømmer for seg selv at de har et drikke- pille eller narkotikaproblem, men at dette i deres tilfeller er helt annerledes enn andre sin avhengighet.
- Jeg er ikke som de synlige fyllikene som driver gatelangs og bommer penger til narko eller sprit. Ulik disse, har jeg både hjem, jobb og familie, og da kan ikke problemet mitt være så stort, forklarer de seg selv.
At de tenker slik, er slett ikke til å undres over. De såkalte fagfolkene som skal bevilge behandlingsplasser signaliserer jo at slik er det.
Mange av denne gruppen finner vi i dag som uføretrygdede og er de brune pubenes stamgjester. Som mennesker med psykiske og fysiske pleiebehov i en alder da de skulle kunne nyte resultatet av et langt livs strev.
Mens tilsiget av yngre yrkesaktive synker, faller altså flere hundre tusen mennesker ut av yrkeslivet i en alt for tidlig alder på grunn av at vi ikke tok disse menneskenes rusproblemer på alvor.
- De hadde jo et nettverk, og det var jo stort sett alkohol de brukte. Vi tar jo en pils sjøl, så det bør da også de kunne regulere, tenkte alle de andre og handlet deretter. Lot det bare skure.
Det verste med det hele, er at vi ikke har lært. Jo da, det stemmer at vi nå har tatt opp problematikken med hvem som skal ha ansvaret for rus. Men det hjelper lite når hele fokuset på rusproblematikken blir satt på narkotika.
Fremdeles blir mennesker med sterkt alvorlige rusproblem oversett av behandlingsapparatet. Det er mest politisk korrekt å behandle de som går på gaten først og fremst, og aller helst de som har fått diagnose narkomane.
For at alkoholikere skal få institusjonsplass, er det nærmest en nødvendighet at vedkommende har vært innom en avrusningsstasjon. Det skal liksom dokumentere behovet for hjelp.
Min påstand opp i alt dette, er at den velmente ”kampen mot narkotika” som foregår både i media og blant bruker-, pårørende og faglig etablerte organisasjoner, er mer til skade for en forbedring av russaken enn til nytte.
Fokuset på narkotika er uten tvil med på å alminneliggjøre alkohol. Og grunnen til det hele, er at vi som er engasjerte i denne problematikken, er for feige til å fronte et samfunn der alkohol er blitt kultur at det dør flere mennesker daglig av det stoffet de drikker. At flere familier går til grunne, og at barna til de som heller i seg den samme drinken som den de fleste ”nyter” hver fredag og lørdag, i flere tilfeller blir mennesker med psykiske lidelser for resten av livet.
For fremtiden bør vi samle oss om å bekjempe misbruket rusgifter. Først og fremst bør det gjøres ved at vi voksne setter bort drammeglasset før vi begynner å fortelle våre håpefulle hvor farlig narkotika er. At vi ikke sender med dem øl og vin på fest for at de ikke skal bruke narkotika.
Så hindre videre legalisering av alkohol og narkotika, altså ikke utvide salgstiden for alkohol på butikker eller innføre salg av gatenarkotika på apoteket. Sette grenser for skjult alkoholreklame i aviser og ukeblader. Øke informasjonen om at det normale ikke er å drikke eller bruke narkotika hver helg, hver gang vi skal på musikkonserter, idrettstevner, slappe av etter arbeidsdagen, at vi har hatt det tøft, skal feire osv. Men at det normale og optimale er å oppleve livet slik det er uten påvirkning av alkohol eller narkotika.