I skolene lærer vi de unge matematikk, språk, historie m.m. Men når det gjelder mestring av livets viderverdigheter, må de unge søke sjøl. Og ofte, svært ofte finner de ut rusmidlene gir dem ferdigheter de ellers ikke har. Da blir de den de ønsker å være. Stiftelsen KLAR foreslår å innføre dans i gymtimen og ”den gode samtalen” som obligatorisk undervisning i skolen som mottiltak til dette.

Av ODDMUND HARSVIK

Leder av stiftelsen KLAR

Hvor mange av oss har ikke tatt våre første famlende dansetrinn etter først å ha drukket oss til mot?

De aller fleste.

Kikker vi oss rundt på nattklubbene, vil vi se de første gjestene, de som ikke har noe forspill å gå til, sette seg ved bardisken. Med blikket stemplet fast på i ett eller annet mønster foran seg, bestiller de sin første drink. Etter den andre drinken, kikker de forsiktig rundt, begynner å la fingrene tromme musikktakten på bardisken. Etter den tredje, begynner hodet å virre fra side til side i takt med musikken lik en rytmisk parringslek. Og de våger å se seg ut en mulig dansepartner.

Hele dette mønsteret bærer vi med oss fra ungdommen. Fra den gang vi oppdaget at etter å ha inntatt flytende eller fast rusmidler så våget og mestret vi det vi ikke våget eller mestret før. Men det vi benekter er at den samme ”medisinen” som gir oss mot og evner, også fratar oss iboende grenser som skal forhindre at vi tramper over. Rusen gir oss altså frihet til å mestre, men den skaper også problematiske konsekvenser. Og for å løse disse trenger vi mer rus.

Selv har jeg bak meg 25 år med rusmisbruk. Utgangspunktet for debuten var observasjon om hvordan omgivelsene våget å gi av seg selv under påvirkningen av alkohol. Jeg hadde sett hvordan nær familie turte snakke, gråte og le etter et par drinker, og ubevisst gav det meg vissheten om at bare jeg drakk nok, så ville jeg nok få mot til å ta kontakt med min utkårede.

Jeg var 14,5 år da jeg ble konfirmert. Helga etter fikk vi lov til å komme inn på voksendansen på Folkets Hus. Men jeg visste at ved bare å komme som jeg var, ikke var god nok. Jeg brukte det jeg hadde sett. Istedenfor å dra med meg den flaska med hjemmebrygga øl jeg stjal fra min far med på dansen, og late som jeg var full, slik de fleste gjorde, gikk ensom ut på kaia og tømte i meg gjærgrumset i noen lange slurker.

Og det virket!

Jeg fikk både danse og erklært min forelskelse til min utvalgte. Hun satt på fanget mitt og alt var fryd og gammen. Helt til konsekvensene av drikkingen min slo til. Magen måtte kvitte seg med styggedommen. Og den som led, var min nyvunne hjertenskjær. Hun fikk både dagens middag og en liter magesyreblanda øl utover sin nye kjole.

Jeg så henne ikke igjen før det var gått nesten 30 år.

Eksempelet viser at det vi oppnår ved hjelp av rus, aldri blir varig. Medisinert mestring, er en skjør form for ytelse. Livet må leves mens vi er tilstede i det, og vi må utføre ut fra evner. Kunsten er bare å at vi må lære hvordan. Vi må veiledes frem til hvordan vi skal finne løsninger at mennesker med den erfaring vi mangler. Da slipper vi å drikke oss til mot i forsøket på å gjette oss frem til konklusjoner, som svært ofte blir feil.

Å innføre dans i skolen, vil medføre at de unge får trening i det rent dansetekniske, dessuten får de fysisk trening. Men den flotteste konsekvensen, er at de unge får oppleve at det ikke er så farlig å bli avvist. Resultatet vil forhåpentlig bli at svært mange unge dermed får utsatt debutalderen for alkohol og andre rusmidler. De har trening i å møte livet der de står, og har ikke behov for å kunstig stimuli for å komme seg inn i en ønsket virkelighet.

Elever i fortidens og dagens skole blir hysjet ned når de ytrer meninger. Noe som er nødvendig skal det kunne gjennomføres god teoretisk undervisning. Men ungdommen går glipp at trening i å fortelle hva de tenker, hva de mener og føler. Derfor bør det være plass for en time med ”den gode samtalen” i læreplanen.

KLAR foreslår å innføre en skoletime i uken der elevene etter tur kan innlede om et tema. Ved å la ordet gå rundt, får ungdommen anledning til å tømme innsiden for tenkte, følte, men usagte ord. De får erfare at ingen sier noe dumt så lenge det sies ut fra hva den enkelte mener. De lærer å bli kjent med hverandre innside, slipper å føle seg mindreverdige i forhold til hverandre.

Vi har så lett for å gå rundt med vårt eget kaotiske indre og sammenligne dette med venners og ukjente synlige utside og tro at forskjellen er slik den ses og føles.

Den gode samtalen der vi får tilbakemelding på egne tanker og ytringer, er med på å fjerne følelsen av at vi er spesielle i negativ forstand. Blir vi kjent med hverandres tanker, vil vi oppleve at vi er ganske like hverandre. Nesten så like at vi kan fremstå som normale.

Jeg har som nevnt 25 år bak meg som aktiv alkoholiker, men også 13 år som tørrlagt. De fleste av årene som aktiv, drakk jeg i forsøket på få tilbake den optimale rusfølelse jeg hadde de få gangene i begynnelsen av min drikkekarriere. Det måtte jeg heldigvis gi opp. Men jeg kan med hånden på hjertet fortelle at den beste rusen jeg har smakt, er den jeg har fått oppleve etter at jeg sluttet å bruke rusmidler.

Den rusen livet gir meg.

Henrykkelsen av å se et perfekt brassespark som sniker seg mellom hjørnestenge og i mål. Den berusende følelsen etter å ha klart å gjennomføre en maraton. Sitringen i kroppen ved å lytte til god musikk. Den berusende sinnsroen ved bare å være i livet, merke, ane og vite at jeg elsker og blir elsket.

Alt dette og mye, mye mer, gir en sterkere berusende følelse enn noen alkohol-, hasj- eller pillefyll. Og grunnen er enkel. Nå er jeg i livet mitt og føler ut fra de variabler livet gir. Men det tok meg mange smertefylle år før jeg oppdaget dette. Jeg var 39 år da jeg grep fatt i det som jeg eier; mitt eget liv.

Ved små enkle grep, kan vi spare tusenvis av dagens unge, deres familier og samfunnet det jeg og andre rusavhengige har gitt oss selv, våre kjære og omgivelsene av lidelser. Det gode livet er her. Det er bare for oss å gripe fatt i det!

Harsvik Media