Politi- og helsemyndigheter er forskrekket og undrende over hvordan mennesker fortsatt kan ta sjansen på å kjøpe og konsumere smuglersprit til tross for de store medieoppslagene om dødsfall og livslange skader som følge av å ha drukket sprit som er iblandet metanol. Svaret er imidlertid enkelt: Folk tar sjansen fordi de er avhengige og har mistet all kontroll med alkohol.

Av ODDMUND HARSVIK

Flere fagfolk innen rusfeltet nekter å se på alkoholisme som sykdom, mest fordi de ikke anser kontrolltapet for å være stor nok. Den mest markante er overlege ved Blå Kors i Oslo, Olav Fekjær.

For et par år siden uttalte han følgende:

”Når jeg nå aksepterer spilleavhengighet som - ikke blindtarm - men som mere sykdom enn rusproblemer, er det på grunn av den subjektive opplevelsen av kontrolltap, som hos spilleavhengige vanligvis er sterke enn hos rusmisbrukere.

Han begrunnet sitt syn med et oppslag i skiensavisen Varden, der de skrev om en mann som hadde spilt bort nærmere syv millioner fra den spillekiosken han var ansatt i. Og dette mente han var verre kontrolltap enn hos mennesker som ikke klarte å stoppe å drikke til tross for legens advarsel om at en drink til kunne koste dem livet. At mennesker mistet familie, hjem, jobb og anseelse fordi de ikke klarte å unnvære drinkene i arbeidstiden osv.

Fekjær er ikke alene om slike tanker, og det forundrer meg mer enn at folk fremdels tar sjansen på å kjøpe billig smuglersprit.

For opp gjennom årene har folk drukket i seg det mest utrolige for å dekke sin øyeblikkelige mentale besettelse etter alkohol, eller rett og slett rus. Flere har blitt blinde av å ha tatt sjansen på tresprit. Jeg har festet med mennesker med fasader som jobb, bil, båt og hytte i orden. Våknet opp på morgenen og sett dem tylle i seg rødsprit i mangel på annen alkoholholdig drikke, til tross for advarsler om at spriten er tilsatt stoffer som vil føre til sterk diare.

Selv drakk jeg i min tid som aktiv alkoholiker hjemmebrent som smakte så vondt at jeg nesten fikk brekninger. Gjorde mine grimaser og utbrøt med den største nytelse:

- Dæven du. Det her var godt!

Bare i her på Sørlandet hvor jeg holder til, har vi de siste 25 årene hatt to stygge metanolsaker.

Den første på Kristiansand mekaniske verksted (KMV), der folk handlet sprit hos mannskapet på en polsk båt som lå inne og fikk foretatt reparasjoner. Alle husker gjengen som stilte opp på sentralsykehuset for å få tildelt gratis alkohol, enten de hadde drukket av metanolspriten eller ikke (alkohol reduserer metanolens virkning og blir brukt som medisin for de som har drukket metanol).

Midt på åttitallet, kjøpte noen av mannskapet på en norsk båt noe de trodde var ren 96-prosent brennevin på apoteket i Las Palmas. Ved en misforståelse fikk de med seg sprit blandet med metanol som ble brukt til vindusvask blant annet. Tre av mannskapet døde, to kom hjem blinde for resten av livet. Den ene av dem, en av mine beste venner som senere døde etter å ha drukket på seg skrumplever.

Han var aktiv i arbeidslivet inntil han ble blind. Bare han fikk sine daglige seks flasker pils, så kunne han stå på i jobben døgnet rundt. Noen han hadde gjort som kokk i handelsflåten fra han var 18 år til han døde av alkoholskader som 48 åring.

Alt dette har fagfolk som Fekjær visst om i alle år, likevel er kontrolltapet hos en som spiller bort sin arbeidsgivers penger større enn hos rusmisbrukere, mener de. Kanskje kommer dette synet av at fagfolk blander kortene, tror at sosiale forhold har noen betydning for avhengighet?

For en tid tilbake satt jeg i en forsamling og snakket om drikkekultur. En godt voksen kvinne, med solid status fortalte oss at hun selv kun tok seg et glass vin for smakens skyld, aldri for alkoholens virkning.

Debatten gikk fritt og temaer som det å ta seg en drink for å stresse ned, litt musserende vin for å komme i rett stemning under en flørtende aften, en drink for å feire, for å roe ned osv ble tatt opp og det ble en fruktbar diskusjon der de fleste av oss ble enige om at alkohol ble drukket av folk flest ikke bare for smaken skyld, men også for å oppnå stemningsendringer.

Kun den nevnte damen hold på sitt, men etter en stund glemte hun seg.

- Vet dere hva? spør hun, og svarer selv.

- Jeg har aldri kunnet fordra å drikke whisky, men nå har jeg lært å blande den slik at jeg slipper å takke nei hver gang jeg er i selskap. Jeg rett og slett tar halvparten whisky og havparten cola. Da glir den rett ned altså, forklarte hun tilfreds.

Dette forklarer vel ikke annet enn at de aller fleste drikker alkohol for virkningens skyld, ikke kun for smaken. Men det forklarer også at denne virkningen påvirker noen mer enn andre. De fleste klarer seg med den avslappende endringen. Vi andre har på grunn av personlighetstrekk hatt behov for å bruke den som medisin, for å kunne regulere vår selv og vårt ønskede selv så nærme hverandre at vi kan makte å fungere som mennesker.

Blir medisinen (alkoholen) fraværende, finnes det få hindringer som kan stoppe oss fra å få fatt i den. Heller ikke trusselen om at det kan være metanol vi drikker, hjelper da. Vi sikrer oss med å teste spriten med gamle råd:

Tømmer litt i hendene og gnir håndflatene sammen. Skummer det ikke, så er det trygt.

Ne! Det er slett ikke merkelig at folk kjøper sprit på kanner til tross for dødsfall og advarsler. Avhengigheten til alkohol fratar oss all egenkontroll. Ingen politi og fagfolk undrer seg over hvorfor narkomane kjøper stoff i tider da det florerer med urent narkotika på markedet. De tar det for gitt at det er kontrolltapet som styrer. Slik er det også med alkoholen.

Verdens helseorganisasjon antar at en av ti er avhengig av alkohol i vår del av verden. Noe som betyr at ca 400.000 norske menn, kvinner og barn sliter med denne avhengigheten. De fleste av oss, 95 prosent fungerer i hverdagen og har et sosialt nettverk med familie og barn å dø i fra hvis vi ved et uhell skulle kjøpe noe urent.

Det er livsfarlig å være alkoholiker. En av ti som prøver dette rusmiddelet, blir det. Og selv uten å ta metanol i bruk dør ca 1500 mennesker årlig som direkte følge misbruket.

Harsvik Media