Vi bruker stadig oftere alkohol som medisin for å fjerne bunnene av gleden og toppene av tristheten. Også i begeistringssettinger som idrettsunderholdning er ikke opplevelsen god nok. Nå skal ølsalg på fotballtribunene og i hoppbakkene sørge for at publikums engasjement øker, i følge idrettslederne. Alt mens forskerne viser til at menneskets egne erfaringer og opplevelser er mer rusgivende enn noe kjemisk rusmiddel.

Av Oddmund Harsvik

I et intervju med Aftenposten sier Jan- Aalbu at han er lei av glisne tribuner på internasjonale hopprenn i Norge. Og han viser til at i land der de selger øl og vin får publikum en helt annen totalopplevelse. Noe den nye generasjonen vil ha.

Og han har rett i det siste. Vi har gitt opp å bruke våre normale evner til å la oss begeistres. Vi må ha katapulter som kjemiske rusmidler i en eller annen form. Rusmidler som kan skyte oss inn i den optimale begeistringen, eller redusere den tunge sorgen. Vi har blitt så vant til at en pille eller en drink skal ta fra oss all smerte at vi har mistet evnen til å takle motganger. Kunstig gledesstimuli har fratatt oss den naturlige evnen til å kunne føle gleden over hverdagen og begeistringen i festen.

Hvor er det blitt av publikums brøl i bakken, sitringen i nakken over eimen av spenning? Jubelen da utøverne mestrer sin idrett. Patriotismen til klubblaget? Fellesskapsfølelsen med de andre supporterne? Den berusende gleden og den altomfattende følelsen av tap når ”de andre” vant?

Alkohol vil tilføre totalopplevelse, sier Aalby. Dette er feil, kunstig stimuli som alkohol vil fjerne totalopplevelsen. Bruk av stemningsendrende stoffer gjør oss immune overfor livets begeistringer. Vi får en toleranseutvikling overfor opplevelsene som gjør at ingenting er godt nok og alt er for vondt.

Aalbu presiserer at han ikke vil ha spritservering på sportsarrangement. Ikke brennevin, og at det dermed fjerner risikoen for flatfylla. Han vil ha kos og stemning, skapt av lykkepromillen. Kjemisk stemningsendring skal erstatte det rusgivende holmekollbrølet.

Selv drakk jeg i mine over 20 år som aktiv alkoholiker nesten bare øl. Jeg var ikke på jakt etter å bli full. Bare få den stemningsendringen som gav meg evnen til å dagdrømme meg bort fra virkeligheten. En promille høy nok til meg glede uten at jeg måtte bidra med andre ting enn å la meg flyte med de stemninger som rusmiddelt brakte meg inn i.

Problemet ble imidlertid at rusgiften sluttet å virke slik jeg ville den skulle, og jeg hadde mistet erfaringene til å oppleve ut fra min psykes evne. Jeg ble stående tilbake følelsesmessig konkurs i et vakum i livet, fordi jeg i så mange år hadde stolt på den kjemiske gleden og smertefjerneren.

Og det er hit generasjonene i dag er kommet. Til et vakum der ingenting er godt nok. Vi vil ha opplevelse på boks, på flasker og i pilleesker. Det som ikke er bra nok, blir gjort bedre av de stemninger 0,5 til èn promille et par tre halvlitere bringer oss inn i.

Forelskelse kan gi avhengighet, sier forskerne. Og det er riktig. Alle følelser kan bli en mental besettelse om at dette må føles på nytt. I motsetning til de kjemiske følelsene, kan imidlertid ikke kroppens normale følelser gjentas. De forandres for hver gang, og de utvikles fordi vi selv aktivt må bidra til å oppnå gleden, og ved at vi er tilstede gjennom hele smerten.

Når jeg i dag løper mine to mil lange treningsturer, så opplever jeg den fysiske smerten prestasjonen medfører. Og det fører til at gleden forsterkes fordi jeg ser at jeg mestrer. I psykologiske teorier er det kjent at vi ikke nødvendigvis smiler fordi vi er glade, men vi blir glade fordi vi smiler. Jeg tror at idrettsledere misforstår når de tror at et publikum som må lokkes til arenaene med kjemisk rusmidler som gir lykkepromille, kan erstatte den felleskapsgleden som opplevelsen av holmenkollbrølet gir.

Trekk publikum til arenaene ved hjelp av løfter om ekte opplevelser. La ikke idrettsgleden bli avhengig av om publikum klarer å komme i rett stemning ved hjelp av riktig mengde alkohol. La vi fortsette med å ha mulighet til å la oss begeistres av fellesbrølet. Av atletenes prestasjoner og vår evne til å føle ekte glede og ekte sorg.

Harsvik Media