| ||||||||||||||||||
| ||||||||||||||||||
|
|
.
------------------------------------------ Full stopp for ”Stopp en halv” I DN Magasinet 1./2 juli får fagsjef og psykolog ved Blå Kors senter i Oslo, Arvid Strand slippe til ordet med en enetale av hvordan han og Blå Kors oppfatter rusavhengige og rusavhengiges forhold til totalavholdenhet eller måtehold. Jeg har i grunnen ikke tid til å skrive dette tilsvaret, men artikkelen er så ødeleggende for mange at jeg ikke har samvittighet til å la være. ”Vår mål er ikke totalavhold, men et bedre liv”, sier Strand på vegne av behandlingsklinikken til Blå Kors i Oslo. Han viser upresist til forskning over en 30 års periode som skal ha dokumentert ”at ”avhengighet” ikke nødvendigvis er er sykdom man aldri blir kvitt – og at alkohol- og stoffmisbruk har mye til felles med andre dårlige vaner: De kan endres”. Jeg vil gjerne se noe av den forskningen Strand viser til, spesielt den biten som sammenligner en dødelig avhengighet med små uvaner vi tilegner oss. Jeg kan love psykolog Strand at rusavhengighet er noe helt annet enn å pille seg i nesa, klø seg i skrittet eller prompe på bussen. Hver eneste dag dør det mennesker som får valget mellom å kutte ut alkoholen eller dø. De har mistet valgfriheten til avhengigheten. Strand sier videre at for ham blir det for kategorisk å fastslå at det å være alkoholiker er ensbetydende med alltid å være det. Jeg ser helt klart at psykolog Strand må få lov til å mene dette. Men i og med at han legger sin yrkestittel som faglig tyngde i dette, må det ikke få stå uimotsagt. Å være alkoholiker, er som å være allergiker. En slutter ikke å være allergisk for skalldyr fordi om en slutter å spise det. En slutter bare å reagere på allergien. Slik er det også med alkoholikeren. Rusavhengige er ikke annerledes enn andre avhengige i så måte at de leter etter unnskyldninger, argumenter til å fortsette å drikke. Fagsjef Strands uttalelser vil bli brukt av svært mange som argument overfor seg selv til å ta en sommerpils, ”bare èn”. Selv har jeg et helt annet utgangspunkt enn Strand for å mene noe annet. Jeg var aktiv alkoholiker i 23 år, har vært passiv (tørr) i over 16 år. I løpet av disse 16 årene har jeg hver eneste dag vært i kontakt med et snes passive og aktive alkoholikere og narkomane. I tillegg har jeg de siste 12 årene fått med meg svært mye av det som skjer av forskning innen rusfeltet. Jeg har altså både praktisk og teoretiske erfaring fra de fleste faser innenfor rusens klamme hånd, og jeg kjenner de fleste faser av det å skulle slutte. Jeg kan garantere Arvid Strand at for de aller fleste avhengige er det mer umulig å skulle drikke kontrollert enn det er å slutte helt. Strand viser til Fanny Duckerts ”lær å drikke kontrollert-behandling”, var en suksess. At 70 prosent av de som hadde gjennomgått kurset hadde redusert forbruket til det halve to år etter at de gikk ut fra Duckerts kurs. Ja, ja! Hvordan skjedde disse undersøkelsene, mon tro? Fikk deltakerne sendt i posten et skjema der de skulle svare på hvor ofte og hvor mye de drakk? Jeg antar ja. Dette er helt vanlig evalueringsteknikk innen rusundersøkelser. Og de som drikker benekter like mye i sine svar, som de benekter overfor seg selv og sin familie - Nå er alt under kontroll. Dette bør du som fagsjef for Blå Kors vite, Arvid Strand. Hver uke møter jeg alkoholikere eller narkomane som har sprukket. – Går det bra, spør jeg? - Ja visst, nå har jeg full kontroll, svarer vedkommende. Noen måneder senere leser jeg dødsannonsen i avisen eller de heldige kommer tuslende inn i det seriøse behandlingsapparatet igjen. De aller fleste av alkoholikerne som gjennomgikk Fanny Duckerts lær-å-drikke-kurs har enten kontrollert seg til en alt for tidlig grav, eller til et liv med totalavhold. Jeg snakker da om alkoholikerne, ikke de som i en livskrise selvmedisinerer seg med for mye alkohol eller piller. Disse vil med tiden bli rusavhengige hvis de ikke får hjelp til å komme ut av krisen. Men det blir helt feil i en artikkel å sette ”periodiske storkonsumenter” i samme bås som oss alkoholikere. Selv har jeg som nevnt vært helt uten rusmidler i over 16 år. Når Strand i intervjuet nærmest formulerer seg som om det å leve uten rusmidler er å få forringet sin livskvalitet, normaliserer han rusgiftene. Selv opplever jeg det å ikke ane hva jeg skal kunne bruke alkohol eller andre rusmidler til som en lettelse, En opphøyelse av min livskvalitet, noe som har bidratt til økt selvinnsikt og forståelse for andre menneskers problemer. Jeg lært meg at det var lettere å kontrollere alkoholen ut av livet mitt enn å stadig opprettholde, trigge suget ved å skulle gå på knyttede never for ikke å ramle ut av den kontrollerte rollen som et noen glass gav meg. Det å drikke alkohol er ikke en nødvendighet for å oppnå et godt liv, Strand. Stadig bruk av alkohol for å kunne slappe av, for å våge å være glad, morsom, sint, trist sov, medfører tap av følelsesmessige erfaringer. Ved å måtte ta seg en drink hver gang sjefen eller medarbeideren er en idiot, opplever vi fort at hele verden er idioter. Livet finner vi rett under bena våre, skal vi oppleve det, må vi våge å møte det slik det er. Og da er det å bagatellisere alkohol- og narkotikaavhengighet ikke den rette motivasjonen for en gruppe som sliter nok som det er
|
; | ||||||||||||||||
|
Harsvik - Media Dronningensgt. 22. 4610 Kristiansand |