| ||||||||||||||||||
| ||||||||||||||||||
|
|
.
------------------------------------------ Gir alkohol oss sosiale evner?
I et intervju med Dagbladet, ser historieprofessor Ellen Schrumpf det som positivt at alkoholforbruket har økt med 30 prosent de siste ti årene. Hun mener at dette er et tegn på at vi nordmenn er blitt mer sosiale. Og hun er ikke den eneste. Arbeidsgivere innfører felleslunsjer der en øl eller et par glass vin ikke bare er tillatt, men nærmest blir pådyttet de ansatte for at de skal bli sosiale. I tillegg snakker forskere, leger, psykiatere, politikere med flere, om hvor viktig alkohol er i sosiale lag. Dette blir som å si at det er sunt å bli annerledes enn hva du er til daglig. Vi forteller hverandre at vi må medisinere oss for å bli fullverdige. Er det virkelig positive, sosiale evner å tømme halvlitere øl i hodet på hverandre? Er det sosiale evner å våge å kalle naboen det skjellsordet du hadde lyst å kalle ham i går? Er det positivt for jenter og gutter å ha sex med mennesker de ellers ikke vil ha kontakt med? Er det positivt at vi må ha tre glass vin for å våge å vise glede, kjærlighet, sorg, sinne, anger og frustrasjon? Er det positivt å få følelsen av å mestre det en ellers vet at en ikke har kompetanse til? Dette er bare noe av det alkoholen får frem i oss. Jeg kjenner et par-tre hundre mennesker som alle ble så sosiale – som beskrevet – at de mistet sin sosiale evner og sine sosiale nettverkt. Heldigvis har flere begynt å bygge opp både evner og vennekrets igjen fordi de har sluttet å bruke alkohol. Alkohol er som andre personlighetsendrende medikamenter. Dess mer vi selvmedisinerer oss, dess mer må vi ha får at de skal fungere. Samtidig hemmer de våre normale evner til å utvikle oss. Begynner vi å måtte ha oss en drink fordi sjefen eller medarbeideren var en idiot på jobben i dag, endre vi opp med å måtte ta en drink hver gang vi møte en ”idiot” i hverdagen. Og idioter er det ikke vanskelig å finne, bare en har behov for de. Det kan neppe kalles særlig sosialt å falle i selvmedlidende krampegråt på en offentlig pub. Men noen velger altså å se på dette som et sunnhetstegn. Alle har vi behov for å få åpnet opp for frustrasjonen, men alkohol er ikke rette middelet. Etter å ha drukket mye i 23 år, var jeg følelsesmessig konkurs da jeg sluttet å drikke som 39-åring. Alkoholen hadde dempet alle mine grunnleggende følelser, og samtidig fjernet mine sosiale grenser slik at jeg ikke klarte å se hva som var fundamental, sosial oppførsel Alkoholen gjorde meg sosialt evneveik. Som nesten 40 år gammel mann måtte jeg begynne å lære på nytt. Jeg måtte lære at jeg ikke kunne gjøre noe med andres atferd, men jeg kunne gjøre noe med mine reaksjoner på dette. Jeg måtte lære meg at det ikke er så farlig om jeg blir rørt i edru tilstand av en film jeg ser. Jeg har innsett at glede er noe som bør synliggjøres, og jeg trenger ikke alkohol for å våge å gjøre det. Vi har våre sosiale evner i oss. Alkoholen bidrar til å hemme utviklingen. Sosial atferd under påvirkning av alkohol er falsk atferd. For mange sperrer er fjernet til at det er virkelig vi som synliggjør oss. Alt du kan gjøre under påvirkning av alkohol, kan du gjøre 10 ganger bedre uten. Og er du dum i edru tilstand, er du minst 10 ganger dummere under påvirkning av alkohol. Jeg håper at vi på sikt kan få en generasjon mennesker som ikke lytter til ”fagfolk”, som er preget av sitt personlige forhold til alkohol når de uttaler seg om hvor nødvendig alkohol er for å kunne få et godt liv. Alkohol er personlighetshemmende. Også de to-tre glassene daglig. Alkohol gjør oss ekle, kranglete, krampeaktig glade. Alkohol gjør oss asosiale
|
; | |||||||||||||||
|
Harsvik - Media Dronningensgt. 22. 4610 Kristiansand |