Gratis helsebehandling en myte

Innbetalte 1615 kroner til helsebehandling, skal gi rett til gratis behandling resten av året. Men hvor mye må pasienter bruke reelt før de oppnår godkjent grense for å få dette frikortet.

Av ODDMUND HARSVIK

Etter å tatt for oss et frikort der det er oppnådd godkjent sum på kroner 1230 kroner til nå dette året, ser vi at pasienten reelt har innbetalt 2190 kroner.

Denne konkrete pasienten har blitt henvist til lege som har spesialisert seg på akupunktør for å få smertelindring. Han betalte 230 kroner hver gang, men fikk godskrevet 150 kroner, resten gikk som egenandel for å dekke kostnader til nålene akupunktøren brukte. Behandlingen virket bare delvis, legen sendte pasienten derfor til en kollega innenfor akupunktur, men som var fysioterapeut, ikke lege. Etter fire behandlinger, à 180 kroner, med kombinasjon massasje og akupunktur viste det seg at dette ikke var riktig behandling. Pasienten betalte 720 kroner, og tok med seg egenandelskortet til trygdekontoret for å få denne summen ført inn. Her fikk han vite at behandling av fysioterapeut gikk på eget egenadelskort.

-         Men, protesterte vedkommende. – Jeg fikk jo nesten samme behandling hos fysioterapeuten som av akupunkturlegen som henviste meg til ham. Og dere godtar jo ham.

-         Det er ulike egenandelskort for fysioterapeutisk behandling og for behandling utført av lege. Hos fysioterapeut er egenandelen på 2500 kroner før pasienten oppnår frikort, hos legen 1615 kroner, svarte trygdekontorets ansatte.

-         Selv om begge utfører identisk behandling på samme pasient?

-         Ja. Selv om de driver identisk behandling!

Pasienten regner med å måtte bruke 3000 kroner totalt før han oppnår den godkjente grensen for frikort, altså det dobbelte av hva politikerne forteller oss.

-         Legene tar ofte prøver som ikke er godkjent som egenandel, og som dermed ikke føres på kortet. Jeg får smertestillende og antibiotika på hvit resept. Disse kostnadene blir ikke regnet med som egenandel, sier vedkommende. Han viser også til andre, store kostnader som belastes de syke.

-         Det opprettes kompetansesentre for ulike typer sykdommer i helseregionene. Fordelen med dette, er at penger til forskning innen konkrete sykdommer samles på ett sted, og det kan dermed fokusere mer på forskning og utdanning av leger og spesialister på akkurat denne typen lidelser. For pasientgruppene, fører imidlertid dette til økte økonomiske belastninger. Min sykdom medfører at jeg må til poloklinisk undersøkelse tre ganger i året. Utenom aksepterte egenandeler til reise og spesialistundersøkelse på til sammen 480 kroner, som blir godskrevet frikortet, må jeg ut med 1300 kroner av egen lomme til hotellovernatting og diett, fastslår pasienten.

-         Totalt må jeg disponere 3000 kroner for å kunne møte til en 20 minutters poliklinisk undersøkelse ved kompetansesenteret for min sykdom. Det er ikke gitt at alle syke mennesker, som ofte enten er uføretrygdede, sykemeldte eller går på rehabilitering, altså med sterkt reduserte inntekter, har så mye penger liggende.

Han viser også til at behandlingsutstyr stadig oftere må betales av pasienten selv. Pasienten fikk en regning på 1000 kroner etter å ha fått utlevert en kompresjonsvest etter å ha gjennomgått en stor operasjon ved sykehuset.

-         Norsk helsevesen er blitt snikprivatisert de siste årene. Det er ikke noe som heter gratis helsebehandling i Norge lenger. Jeg må ut med ca 15 000 kroner årlig på grunn av min sykdom. Dette er nettopenger som jeg har betalt skatt av, så de reelle utgiftene er det dobbelte. Og når en sykdom koster enkeltmennesket 30 000 kroner årlig, da er det bare høytlønnede politikere - med samme lønn under sykdom som i jobb - som kan proklamere at vi har et gratis, offentlig helsevesen.

Harsvik Media

                                                                                                   Til toppen

Harsvik - Media    Dronningensgt. 22. 4610 Kristiansand