Vi opplever en tid da det er trendy å si hva du mener, direkte og uhøvla. La hvite løgner fare og heller la mottakeren eller tredje og fjerdeperson rammes. Ingenting skal hindre den ærlige sannhet.

 

For noen år siden opplevde jeg at en åtte år gammel gutt spurte meg om jeg syntes pappaen hans var slem? Gutten hadde overhørt en krangel mellom faren og naboen, der naboen hadde ropt ut at ikke en i nabolaget tålte trynet på guttens far. Nå skal det sies at heller ikke jeg syntes særlig om den mannen. Han syntes være både arrogant og utilnærmelig.

Visst kunne jeg svare diplomatisk at det ikke var så viktig hva jeg og andre mente om pappaen hans. Det viktigste var hva han selv mente. Spørre om han syntes han hadde en grei pappa, for eksempel? For det skulle faren ha, Han tok seg av barna på en måte som gav alle oss andre fedre dårlig samvittighet.

 

Men istedenfor presset det seg frem en velment løgn:

Jeg synes pappen din er en kjempesnill mann!

Gutten strålte av glede. Han ble for fremtiden min største beundrer, for vi to hadde jo noe felles. Vi syntes pappen hans var kjempegrei.

Vennskapet med gutten, førte til at jeg med tid og stunder ble kjent med faren på en annen måte enn jeg hadde vært. Det viste seg snart at både arrogansen og måten han holdt avstand på, hadde bakgrunn i mannen sjenanse overfor andre mennesker. Han var i virkeligheten en mann full av morsomme historier, som han gjerne fortalte bare han var i trygge omgivelser.

Det er mulig jeg etter samfunnets normer skulle ha holdt meg til hva jeg den gang mente. Men da ville jeg ha såret en liten gutt, og min sannhet hadde forblitt en løgn. For faren var ikke den drittsekken som jeg og andre hadde laget til vår sannhet.

 

I disse dager trykkes karikaturtegninger av Muhammed i aviser verden over i det godes navn, ytringsfriheten. På nyhetene i en liten norsk tv-kanal, portretteres en ung kvinnelig blogger som modig fordi hun vil arbeide for å offentliggjøre disse tegningene.

De skal være våpenet som presser muslimske regimer til å respektere ytringsfriheten. At hun i denne prosessen krenker millioner av moderate muslimer som selv arbeider for et bedre demokrati, for å få innført presse- og ytringsfrihet i sine land, fortrenger hun.

 

For å nå et hellig mål blir hun fundamentalistisk i sitt bruk av demokratiske rettigheter. Hun og avisredaktører og andre meningsfeller, viser forakt for millioner av hardt arbeidende, moralske oppgående og gode mennesker.

 

Hvorfor må de absolutt si hva de mener om Muhammed? Hvorfor kan de ikke karikere dagens ledere i de respektive landene? <br><br>
Ytringsfrihet betyr ikke at vi har rett til å krenke. Med ærlighet menes det ikke at vi skal såre. Et åpent samfunn er får åpne mennesker, mennesker som respekterer andres meninger. Hvis vi i ærlighetens navn misbruker ytringsfriheten til å tråkke på, blir vi minst like diktatoriske som de verste despoter.

 

Det å ytre krenkende meninger i frihetens navn, er dumhet, mangel på selvinnsikt og dermed evnen til å se andre