|
|
|
|
Rus er rus – et sykelig behov Atter en gang, gjennom en kronikk i
Dagbladet søndag 26.mars, maner Hans Olav
Jeg skal her ikke gå inn på hele Fekjærs argumentasjonsrekke. Den for flytende, tilpasset hans holdninger og vil derfor kreve lange motargumentasjoner. Men jeg skal ta det som jeg anser som hovedpoengene. Fekjær har litt rett når legger ansvaret for sykdomsbegrepet på Bill Wilsons skuldre. Men det er eldre enn som så. Allerede i 1849 etablerte den svenske legen, Magnus Huss, sykdomsbegrepet om den tvangsdrikkingen som mange av hans pasienter led av. Den legendariske spenningsforfatteren og alkoholikeren, Jack London, skrev for snart 100 år siden boken ”Kong Alkohol”. Her beskrev han hvor dramatisk alkoholdepresjonen kan være, og hvor vanskelig det er å komme ut av den. Grunnen til at Bill Wilson tok med sykdomsbegrepet i de 12 trinn, som er bærebjelken i selvhjelpsprogrammet for hver enkelt i Anonyme Alkoholikere (AA), var først og fremst for å beskrive virkeligheten. Men også for å gi alkoholikerne en forklaring på hvorfor vi gjennom flere år utlevde en atferd vi i edru tilstand ikke kan akseptere. Ved å få vite hvorfor, blir vi i stand til å tilgi oss selv såpass at vi kvitter oss med den bitterheten som legger lokk på mulighetene for en nødvendig personlighetsendring, og dermed få tatt et oppgjør med våre misgjerninger. Sykdomsbegrepet er ikke satt for å gi ansvarsfraskrivelse, men for å gi styrke til å ta ansvar. Det at sykdomsbegrepet skal snevre inn problematikken til kun å gjelde en liten ”avvikergruppe”, er et argument jeg ikke kjøper. Alle sykdommer kan ramme alle, men noen er i utgangspunktet mer disponerte enn andre, dette være seg kreft, hjerte-karsykdommer, alkoholisme eller alle andre sykdommer som det er mulig å få gjennom genetikk, sosial arv og/eller livsstil. Alkoholisme er imidlertid ikke en sykdom vi kan medisinere bort. Men det kreves en total personlighetsendring for at alkoholikeren skal klare å føle, ta sjansen på å bli avvist, våge å forsøke og ikke kunne mestre, våge å gi uttrykk for gleder og sorger og alt det andre som mennesket skal gjøre naturlig i jobb og sosiale settinger, men som selvmedisinering med alkohol har brutt ned. Fekjær har en del ganger vist til forskning som viser at alkoholikere klarer å holde seg borte fra alkohol bare de blir lovet økonomisk gevinst som premie. Vel, en del alkoholikere, spesielt de vi kaller periodedrankere, vil gjennom rå viljestyrke klare å presse seg gjennom et kortere eller lengre periode uten alkohol, bare de motiveres godt nok. Og hva er vel bedre motivasjon for en alkoholiker enn penger til å kjøpe sprit for? Rusavhengige er ofte ressursmennesker med stor viljestyrke, noe en må ha for i det hele holde ut de lidelsene som tvangsdrikking medfører. Alkoholisme er en kompleks sykdom. Det vil kreve for mye plass på å beskrive den her. Men AA beskriver den som en mental besettelse og en kjemisk allergi. Den kjemiske allergien settes ikke i gang før vi har tilført kroppen alkohol. Alkoholikeren er altså symptomfri fra den fysiske biten idet han tar den første drinken. Han vet at denne ene vil føre til et uttall flere, likevel tar han den. Grunnen er at benektelsen for at det blir slik som vi innerst inne vet det blir, og at det mentale behovet for virkelighetsflukt er så stort at han ikke klarer å stå i mot. For bare to måneder siden hjalp jeg ”Nils” inn på sykehuset. I løpet av en ni-dagers sprekk, hadde han drukket på seg betennelse i bukspyttkjertelen, Hepatit C, og skrumplever. Helsen var på forhånd svært svekket etter mange års alkoholmisbruk. Nils fikk beskjed om aldri mer å drikke alkohol. For 14 dager siden måtte jeg på nytt hjelpe ham til sykehuset. Bare etter to dagers drikking, og det var små mengder alkohol, var ansiktet hans opphovnet til det dobbelte, buken var tredoblet og han hadde enorme smerter. Det er stor sannsynlighet for at han etter et par måneder vil sprekke igjen, med de følger det medfører. ”Kontrolltapet er større hos spilleavhengige enn hos rusavhengige”, uttalte Fekjær for noen år siden. Han gjentar det med litt andre ord i denne kronikken. Er Nils` kontrolltap stort nok til å bli verdig begrepet, Fekjær? Hvis ikke, kan jeg komme med hundrevis av tilsvarende og mer dramatiske eksempler. Virkeligheten er annerledes enn det vi finner i teoriene, i forskning som ofte er tilpasset forskerens og oppdragsgiverens holdninger og motiver. Å sette en rusavhengighet opp mot en annen, er meningsløst. Og gambling er for de spilleavhengige rus.. Vi som til daglig har kontakt med miljøene, erfarer at mange av de som kommer ut fra behandling for narkomani eller alkoholisme, lettest er å finne ved pengeautomatene. Spenningen spillingen gir, erstatter rusen fra dopet og alkoholen. Det er akkurat de samme mekanismene som settes i funksjon ved spenning som ved stimuli fra rusmidler. Etter å ha fått oppleve 16 år fri fra tvangen etter alkohol, vet jeg at jeg også må holde meg unna andre stoffer som pirrer min trang til å flykte bort fra den reelle virkeligheten og inn i den ønskede. Derfor må jeg være forsiktig med bruk av rusgivende piller/medisiner og med aktiviteter som pirrer stemningsendringen for mye. Blir jeg først sugd inn i opplevelsene av å komme bort, blir jeg dratt med i et dragsug som gjør at jeg begynner å drikke igjen. Jeg er ikke professor, men jeg vet av erfaring hva som virker og hva som ikke virker. Rus er rus! Selv trives jeg best ved å være tilstede i alle disse små glimtene av øyeblikk som i helhet er mitt liv, på godt og vondt. |
|
All contents copyright ©1995-2006 Harsvik-media | ||||||||||||||||||||||||||||||
Fekjær
til kamp mot alkoholisme som avhengighet og sykdom. Han setter alkoholisme opp
mot spilleavhengighet, viser til tap og ikke tap av kontroll som dokumentasjon
for hvor mye sterkere driftene er hos spilleavhengige. Fekjær regnes blant
landets fremste på å være oppdatert på forskning om alkoholisme. Men flere
sleivspark gjennom mange år viser at han kan lite om selve alkoholismen